ET PUST AV FRIHET
Å puste fritt, kjenne kropp og sjel pulsere i rimelig samklang er gode øyeblikk i livet. Når dette skjer oppstår en hvile i friheten. Tanken og viljen blir klarere. Handlingen blir mer konsentrert etter hjertets stemme. Slike opplevelser gir lengsler og livskraft en retning. En går opp sin egen sti. En setter spor som med tiden, under stjernehimmelen og i møte med andre mennesker avtegner et jeg underveis i livet; mot kjærligheten, friheten og en ny tid. I vår tid er slike øyeblikk blitt en mangel. Livet er blitt vanskeligere. Det er forvrengt. Vi lengter etter frihet, men har fått frihetens vrengebilde; kontrollen i det godes tjeneste.
Jegets skjørhet gir grobunn for kollektivet som livsflukt. I vår tid er det kollektive forstått som organisasjon. Her skal individene først temmes, for så å oppstå som aktører i roller. Det hele regissert for å opprettholde nytte og kontroll. Organisasjonene samordnes til system med stat og global kapitalisme som toneangivende kjerne.
Menneskene aner det mystiske og tiltrekkes av livets hemmeligheter. Dette gir en horisont hvor en kan øyne kjærligheten, friheten og det guddommelige. Samtidig blir en minnet om jegets skrøpelighet. Men kjenner håpet om livsnæring. Disse, i kulturen hemmelige rom, er en livsnødvendighet. De finnes i folkeeventyrene - østenfor sol og vestenfor måne. Systemet tilstreber rasjonell forståelse og kontrollert virksomhet. Dette skjer i det godes tjeneste. De hemmelige rommene er uregjerlig menneskelighet. Onder som enten må glemmes eller bringes under rasjonell styring.
Tilværelsen tilrettelegges. En blir tilbudt gode opplevelser og livskvalitet konstruert av profesjonelle menneskearbeidere. Egne livsopplevelser blir en trussel og et onde hvis det forstyrrer den organiserte makt og forfengelighet. Mennesket kommer på avveier. Jegets lengsler og livskraft trenger på. Men i systemets irrganger og nettverk er det vanskelig å gå opp sin egen sti. "Den andre" er maskert inn i rollen som systemarbeider. Så gjennomført at de langt på vei tror på sine egne rollespill. Nerven i systemet er likevel enkeltmennesket.
Menneskene vakler. Skal de lytte til de enkle sannhetsord som gir gjenklang i deres indre fornemmelse. Eller skal de igjen la seg berolige av systemets forsikringer om god livskvalitet?
FORUM FOR BARNDOM I FRIHET