OPPLYSNING FRA FOLKET!
Hvordan kan vi egentlig vite at det vi får vite er vært og vite, og at det faktisk er det vi bør vite? Dette problemer slipper reklamefolkene. For dem er det den viten som selger som teller. Reklame kan være opplysende når vi skal kjøpe noe. Men får man ikke solgt i første omgang kan man jo bare kjøre på med noen millioner til, på en ny kampanje, hvis man har penger nok.
Med staten er det annerledes. De kan bruke skolen og departementene til sine holdningskampanjer. De har en del goodwill å gå på. En regner liksom med at når staten reklamerer mot mobbing, så er staten på det godes side. Noen ganger er slike kampanjer helt ok, men kan vi være helt sikre? Staten får et slags monopol på den gode holdning og den rette metode. Kanskje staten unngår å si ting den ikke tjener på?
Hva slags informasjon stoler vi mest på? Vi kan snakke for oss selv. Det er informasjon fra folk vi kjenner og har tillit til. Slik var det mer før, men det er slik i dag også. De folkelige opplysningskanaler lever i beste velgående.
Politikken er et godt eksempel. Når det er lenge til et valg kan partiene med god hjelp av media konstruere en politisk debatt som er i utakt med det folk egentlig mener og er opptatt av. Det oppstår et politisk tomrom som ikke minst Carl I Hagen er en ekspert på å utnytte. Men når valget nærmer seg er alle partiene avhengig av folkemeningen. Da er det vi som bestemmer, og raskt kan det politiske terrenget forandre seg. Det så vi da kontant-støtten ble innført ved stortingsvalget i 1997. Folkeopplysningen er da snudd den andre veien. Folket opplyser politikerne. Dette trenger vi mer av.
FORUM FOR BARNDOM I FRIHET