DET FOLKELIGE NORGE
Kampen mot terror er en kamp mot folkelig grupperinger som er blitt til forskrudde ekstremister. Noe som bare må bekjempes. Mange setter sitt håp til at økt modernisering i en del muslimske land skal gjøre slutt på terroren. Moderniseringens framskritt har gitt oss mange goder. En må ikke være bakstreversk å hindre positive framskritt, som f eks den nye friskoleloven. Men modernisering fører også til et samfunn med en tiltagende kontrollmani, som springer ut av statsmaktens rasjonelle tankegang. I dag er en i ferd med å akseptere enhver statskontroll i kampen mot terrorisme.
Staten har et tvetydig forhold til "folket". De vil ha folket som velgere og lydige statsborgere, helst så lykkelige som mulig. Men folkelige bevegelser i konflikt med staten liker de dårlig.
Den moderne stat skyr folkelighet. Det kaller de lett populisme eller fundamentalisme. Fascistiske populistiske grupper og voldelig religiøs fundamentalisme må bekjempes. Men en slik kamp må ikke bli en kamp mot folket, småkårsfolket og den alminnelige folkelighet.
I Norge har de folkelige bevegelser vært viktige og de er fremdeles viktige. Motkulturene i bygde-Norge er en del av vår folkesjel langt in i byene. Der finner en "sunn fornuft", "sunt bondevett" og "kjerringråd". Det er i det folkelige Norge barna trives best blant familie, venner og naboer. Der lærer de folkeskikk, alminnelig klokskap og får tillit til andre mennesker. Det er her de får sin viktigste livsopplysning
Den norske grunnskolen het for noen tiår siden folkeskolen. På 1800-tallet gikk barna på en omgangsskole preget av folkeopplysningstanken til N. F. S. Grundvig og Christopher Bruun. Det er påfallende hvordan friskolene og hjemmeundervisningen i dag har slått rot i de tradisjonelle motkulturregionene langs kysten. Men friskolene og hjemmeundervisningen vokser i dag også raskt i byene. Folkeligheten får også sin fornyelse, sin modernisering.
Utdanningens og skolens grunnlag ligger i det folkelige liv utenfor skolen. For tiden blir dette grunnlaget trukket inn som en del av selve skolen og skolen blir som et hjem. Da blir skolens folkelige grunnlag gjennomtrengt av statens skoleplaner og den blir dermed ufolkeliggjort. Da går skolens livsgrunnlag i oppløsning og vi skaper et behov for en uendelig mengde av spesialpedagogikk.
Det folkelige Norge er viktigere enn noen gang.
FORUM FOR BARNDOM I FRIHET