LEDER SAX 1 - 1998
Vi lever i en ordrik tid. Folk skriver og snakker mer om egne barn og barn i sin alminnelighet enn noen gang tidligere. Barna derimot får det ikke bedre. Snarere tvert imot. Alle ordene er våre velmente forsøk på å erstatte det som er truet og gått tapt. Tiden sammen blir for knapp og tilstedeværelsen får ikke tilstrekkelig rom.
Barna får tilbud om læring men også om underholdning og fysisk fostring. Logikken ser ut til å være at alt som forsvinner fra våre personlige liv i den alminnelige tilværelse skal dukke opp igjen som gjennomtenkte tilbud fra staten eller pengemakten. Da blir to økter IT-teknologi og to timer på helsestudio i uken balanserte goder for en to-åring, bare det gjøres på en lekfyllt måte.
Barna er blitt pengemaktens og statsmaktens undersåtter, og det ypperste barneliv er sosialisering til å bli kompetente legobrikker. Den moderne organisasjon er idealet og de kritiske individer er ufordragelige fiender. Vi observerer en frontlinje, kanskje det noen kaller det postmoderne. Tryggheten og friheten er innvolvert. Når friheten løsrives fra kjærligheten og vår egen vilje, blir oppløsing resultatet og vi blir utrygge. Og videre, utrygghet gir grobunn for overdrevet kontroll. Det har endt med umyndiggjøring, uniformering og uverdig statlige inngrep i våre private liv. Familioppløsningen, media og de raske forandringene
har gitt oss statspedagogikken og den institusjonaliserte barndom. Men tvangspedagogisering og statlige monopolskoler gjør oss ikke til bedre og mer kompetente mennesker. Det er heller slik at frie felleskap gir muligheter for en menneskelig dimensjon som er nødvendig for både samarbeid og kunnskap. Staten er blitt den største kapitalist og kapitalen er i økende grad avhengig av en statlige kontroll over oss alle. Det går rykter om at Høyre ikke kunne snu i saken om 6-årsskolen. De ville få forlagene mot seg. Det sto nesten to milliarder i salg av nye lærebøker på spill! Vi må gjenopprette en tapt horisont. Det folkelige dyrkes i dag på museene. Fra enkeltmennesket via familien må vi fornye det folkelige livet i samfunnet, de livsområdene hvor både staten og pengemakten er noe på avstand. Sosiologene kaller det for det partikulære. Vi trenger små sosiale felleskap, både verdi- og nyttefellesskap, alt fra livssynsfelleskap til samarbeid om barnepass og skoler og nye banker.
Herfra øyner vi en barndom med tilstrkkelig hjemme- og familielivm med nok frihet og trygghet til å gå ut i verden med livskraft og lærelyst. Kanskje kan vi om noen år snakke om den merkelige tiden på slutten av 1900-tallet hvor barna levde et liv i tunge statlige institusjoner og foran elektroniske skjermer. "Det rare var at foreldrene ikke skjønte at de var ulykkelige. Men foreldrene var selfølgelig glad i barna sine og de hadde dårlig samvittighet. Sannheten måtte bryte igjennom. Forandringene startet i slutten av 1990 årene. Det begynte med valgfrihet og kontantstøtte for småbarnsforeldrene ....".
Vi ønsker at SAX skal være et frimodig og samfunnskritisk talerør omkring barn.
FORUM FOR BARNDOM I FRIHET