FREMTIDEN ER IKKE LENGER HVA DEN VAR
Noen ganger lurer jeg på om fremskrittet fører menneskeheten fremover. Jeg tenker ofte på det når jeg ringer Moss stasjon for å spørre når toget fra Asker kommer. Det er lenge siden jeg har fått telefonisk kontakt med de hjelpsomme menneskene på Moss stasjon. Nå blir jeg satt over. Stadig vekk blir jeg satt over. I gamle dager, for noen år siden fikk jeg vite det jeg lurte på, og livet var greit å leve. Nå etter at Telenor har innført sine digitale forbindelser og NSB har blitt kundevennlige er jeg avskåret fra å snakke med noen der nede på stasjonen. Det er lenge siden jeg har fått kontakt. Da jeg ringte forleden, ble det opplyst at alle på stasjonen var opptatt, og jeg ble koblet videre til en av kundebehandlerkonsulentdirektørene inne i Oslo, i selveste hovedstaden. Det er der de vet noe. Det tok litt tid, og etter å ha lyttet litt til Air av Bach hørte jeg en myk kvinnestemme i den andre enden. ”Dessverre er alle våre kundebehandlerkonsulenter opptatt, vennligst vent” Jeg fikk nå et utdrag av Albinonis Adagio, som jeg gjerne skulle hørt litt mere på, men ble avbrutt av en ny stemme igjen: “ Du er nr. 14 i køen og jeg kvakk til da jeg hørte den neste setningen. ”Det er 17 minutter og 22 sekunder til du får snakke med vår kundebehandlerkonsulent.” Dette er fantastisk. De vet altså på sekundet når jeg skal få snakke med noen. Vet de hva jeg heter også, tenkte jeg. De ser jo telefonnummeret mitt sikkert. Hvis de tiltaler meg med Hans Flaaten neste gang de snakker tør jeg ikke mer, tenkte jeg. Da det var 13 minutter og 13 sekunder igjen å vente ga jeg opp. Det er litt fortvilet, for jeg skulle hente min gamle mor på toget. Jeg visste bare når det gikk fra Asker, ikke når det ankom Moss.
Jeg lengter som sagt tilbake da tingene var enklere. Før NSB ble så kundevennlige. Det var i den tiden hvor man kunne gå i banken og komme seg til kassa på under ti minutter. Nå har også banken blitt kundevennlig med kølapper. Jeg har på følelsen at i tidligere tider var det bare kjøttbutikker som hadde kølapper, og det var egentlig helt greit. Så kom posten, og nå altså bankene. Det hjelper derimot lite med kølapp når det bare er igjen en kasse i banken. Fremskrittet derimot er at noen som før satt i kassa nå er flyttet ut i banklokalet, nærmere publikum. De er nå nærmere folket, slik at vi skal oppleve at vi blir tatt bedre vare på. De driver på en måte en oppsøkende virksomhet der ute midt i banklokalet. Jeg synes litt synd på dem, for de må jo stå. Det virker mer behagelig å sitte i en kasse.
For en tid tilbake satt jeg som vanlig med kølapp i en av de fine sofaene, og oppdaget at andre som satt bortover ved siden av meg ble stilt spørsmål av folk som ruslet rundt i banken. Jeg antok det var en slags spørreundersøkelse, og oppdaget snart at jeg tok feil. En dame med kort skjørt stanset opp rett foran meg, og spurte om jeg trengte hjelp. “Til hva da “ svarte jeg. “Til å ta ut penger eller noe” sa hun. Jeg ble så perpleks at jeg forlot banken.
Jeg har en følelse at bankene vil at vi skal gjøre all jobben deres på datamaskinen, og ordne alt elektronisk. De tar sine gebyrer selvfølgelig, men slipper å gjøre jobben. Jeg synes mest synd på de gamle, som har vanskeligst for å omstille seg til den nye elektroniske tidsalder. I Seljord Sparebank derimot går livet som før. Der er banken til for kundene, og det meste er gebyrfritt. Fremskrittet har ikke nådd dit enda.
P.S. En nær, men perifer venn av meg ringte meg en dag og lurte på hvorfor de ikke tok telefonen på Moss Stasjon. Jeg fortalte at en stemme hadde sagt at alle linjer var opptatt. Jeg gikk ned og spurte, og mannen i luken sa at det ikke hadde ringt en eneste telefon den dagen.
PETITER