Ta babyens gråt på alvor

I kategori: Nyheter

21/05/2012

Til tross for massiv forskning og erfaring fra anerkjente leger, forskere og andre fagfolk på feltet, som fraråder foreldre å la babyen ligge og gråte, leser jeg i Aftenposten at ”søvneksperten” Naphaug anbefaler foreldre å la babyen ligge alene og gråte som en del av søvnprogrammet for å få babyen til å sove natten gjennom. Det synes jeg som barnevernpedagog, medmenneske og mor er oppsiktsvekkende lesning.

 

Vitenskapen forteller oss at når babyen blir liggende og gråte så opplever det panikk, engstelse og redsel for å bli forlatt. Babyen roper desperat på omsorgspersonen, men opplever å ikke bli hørt og tatt på alvor. Kanskje har babyen vondt i magen, en rap som vil opp, tenner på vei som klør, voksesmerter eller rett og slett problemer med å falle i søvn? Kan det tenkes at babyen opplever at omsorgspersonen ikke vil være sammen med det og at omsorgspersonen ikke bryr seg om at det er redd, ensomt, har vondt eller trenger kos og nærhet? For når man desperat skriker etter å bli løftet opp, men ikke blir hørt, vil det være nærliggende å tro at en baby vil oppleve nettopp dette. Hva gjør det med et lite menneske? Er det mulig at en baby som desperat roper og roper, men ikke blir hørt, ikke vil føle seg elsket og trygt? Eller at det opplever å ikke ha innflytelse på egen situasjon og hverdag? Og som en konsekvens av det senere kan bli et passivt individ som lett gir opp? Det blir jo ikke hørt likevel?

 

Det sies videre i artikkelen at barn kan få søvnproblemer av for MYE omsorg. Går det an? Slik jeg ser det går det ikke an å gi et barn for mye av verken omsorg, trygghet eller kjærlighet. I kulturer der mor er sammen med barnet sitt hele tiden høres knapt nok barnegråt. Barnet er sammen med mor om dagen og sover sammen med mor om natten. Forskning viser at babyer som ligger inntil mor, gråter mye mindre enn babyer som ligger alene. Noen fagfolk går videre og sier at det eneste babyen ber om er å aldri være alene.

 

Spesialist på barns utvikling, Dr. Michael Lewis, presenterer forskningsresultater som dokumenterer at ”den viktigste innflytelsen på et barns intellektuelle utvikling, er den mottageligheten moren har til barnets signaler”. Forskere har funnet ut at barn som ikke blir hørt når de gråter, ikke utvikler sunne intellektuelle og sosiale ferdigheter. Annen forskning har vist at barn som gråter mye alene de første månedene har større problemer med å kontrollere følelser, at de blir mer klengete på dagtid og bruker lengre tid på å bli selvstendige som barn. På www.barnogsøvn.com kan man lese om forskning som dokumenterer at ”skrikekurer” kan være skadelige for babyer: ” Et studie viste at spedbarn som opplevde uavbrutte gråteepisoder hadde 10 ganger større risiko for å utvikle ADHD som barn. Samtidig yter disse dårligere på skolen og har asosial oppførsel. Forskerne konkluderte med at grunnen måtte være den mindre interesserte holdningen foreldrene hadde til sine babyer. Forskningen til Dr. Bruce Perry ved Baylor University kan forklare disse funnene. Når kronisk stress overstimulerer et barns hjernestamme (det er den delen av hjernen som kontrollerer utslippet av adrenalin) og de delene av hjernen som blomstrer ved fysisk og emosjonell tilførsel blir forsømt (slik som når babyen gjentagende må ligge alene og gråte), vil barnet vokse opp med et overaktivt adrenalinsystem. Et slikt barn vil vise økt aggresjon, impulsivitet og vold senere i livet. Dette på grunn av at hjernestammen skiller ut adrenalin og andre stresshormoner ofte og til upassende tider. Dr. Allan Schore ved UCLA School of Medicine har demonstrert at stresshormonet kortisol (som oversvømmer hjernen ved intens gråt og andre stressende hendelser), faktisk ødelegger nerveforbindelsene i kritiske områder av barnets hjerne i utvikling. Hvis områdene i hjernen som er ansvarlig for tilknytning og emosjonell kontroll ikke blir stimulert i oppveksten, vil de ikke utvikle seg. Resultatet blir et voldelig, impulsivt og emosjonelt utilknyttet barn. Han konkluderer med at følsomheten og foreldrenes evne til å lytte til barnet, stimulerer og former de nerveforbindelsene i nøkkelseksjoner av hjernen som er ansvarlig for tilknytning og emosjonell velvære”. Andre forskere har konkludert med at omsorgspersonen må besvare gråt hurtig, konsekvent og forståelig.

 

Det står i artikkelen at Naphaug mener at man skal kjempe en kamp. At man som foreldre ikke skal gi seg før babyen gir opp og slutter å gråte. Lar man babyen ligge og gråte lenge nok, vil det omsider slutte, men til hvilken pris?

 

Jeg mener at enhver gråt bør møtes, og at foreldre skal lytte til hjertet sitt. Det betyr ikke det samme som at babyen skal bestemme og voksne være ettergivende, men at gråt er babyens eneste språk og alltid må tas på alvor.

 

Skrevet av:

Barnevernpedagog og mor,

Nina Stanghov Ulstein.

Andre nyheter