Julebordtid

I kategori: Leders hjørne

15/12/2011

Vi nærmer oss jul og det er tid for julebord og julepresanger. Julebord har etterhvert blitt en slitsom affære. Det er ikke bare et eller to jlebord lenger. Jeg har snakket med noen som har vært på opptil syv julebord allerede, og jeg skriver 15. desember. Det er nesten obligatorisk å gå på firmaets julebord. Der kan vi møtes på en mer uformell og personlig måte. Vi kan lette litt på tungebåndet og kanskje få litt bedre kontakt med sjefen og de andre ansatte. Det er mye som tyder på at det er noen som letter litt for mye på det daglige presset. En undersøkelse som det såkalte karrierenettverket vault.com har foretatt, viser at 57% av de ansatte har vært fulle på et julebord. Hele 68% har dummet seg ut, eller sett andre dumme seg ut på den årlige festen. I undersøkelsen kommer det frem under spørsmålet, hva som har vært den mest pinlige situasjonen, en del noe spesielle historier:
 
– en mann ble så full at han begynte å kaste glass på veggen for å drepe en flue
– en av eierne i bedriften ble full, gikk opp på scenen og sang karaoke, og avsluttet det hele med å dra ned buksen og vise herligheten.
 
Det høres for meg ikke spesielt hyggelig ut, men kan kanskje være til glede og latter for andre. I vår moderne tid kreves det vel av oss at vi må tolerere og akseptere det meste. Jeg kan jo ikke være skråsikker på at det er jeg som innehar sannheten om hva som er en god julebordkultur. Og hva som er morsomt er i høyeste grad individuelt. Det har jeg hørt av min datter på 22 som serverte hos en finere Bærumsfamilie. Der drakk fintfolket en god del flasker med champagne før de gikk til bords, og de lo mye når de satte seg. Det var noen som hadde problemer med å få i seg lutefisken, men de fleste klarte å slafse den i seg med baconfettet siklende ned i halsgropen og ertestuing rennende ned på smokingen Min datter på 22 fortalte meg at det ikke ble utvekslet et eneste fornuftig ord så lenge hun serverte dem. “Når vi har fester går det ganske vilt for seg,” sa hun, men et slikt lavmål hadde hun ikke vært vitne til. Jeg er glad for å høre det, og det viser seg dessverre at ungdommen kanskje er vel så kulturelle som sin foreldregenerasjon.
Kanskje er det viktig for mange å trene på det å spise julemat, for å vite hvor mye ribbe man kan få ned gjennom halsen, og hvor mye øl og akevitt man kan drikke uten å trekke ned buksa, og vise seg frem for sine ansatte. Idrettsfolk setter seg jo i høydehus for å akklimatisere seg for å være klar for de store mesterskapene. Det er vel da kanskje ikke så rart at mange må øve seg før den virkelige store festen.
Etter, og innimellom, alle julebordene må man ikke glemme å handle julepresanger. Det er etterhvert et stort utvalg av dem. Upraktiske ting man kan gi til en man er glad i. Det er også mye man kan ønske seg nå for tiden, som har vært litt uvanlig i tidligere tider. En av venninnene til min datter hadde skrevet silikonpupper på ønskelisten sin, og kunne ikke forstå at moren og faren reagerte. “Din flatbrøsta, gammeldagse hurpe!” hadde hun skreket til moren sin. “Vil du ikke at jeg skal ha like stor selvtillit som venninnene mine?” ropte hun til faren.
I Frans av Asissis bønn står det skrevet at det er ved å gi at du får. Er det derfor vi gir bort så mange julepresanger? Jeg har så godt som sluttet å gi presanger. En til hver av barna. Det får holde. Det triste er jo selvfølgelig at jeg selv bare får tre presanger under juletreet. Jeg har blitt kvalmere og kvalmere for hver jul, og skjønner de som drar til Syden for å slippe hele greia. Det er jo et kjempebra alibi for ikke å bli bedt bort på julaften til svigerforeldrene, på 1. dag til bestemor, på 2. dag til broren sin og på 4. dag til søsteren. Jeg har gått inn i de asosiales rekker og sier konsekvent nei til alle som ber meg. Da har jeg en liten mulighet for å feire jul, og prøve å forstå littegrann av hva julen er og hvilket budskap det ligger i at Jesusbarnet ble født i en stall. Det er nok ikke tilfeldig at barnet ble født i en enkel stall av enkle mennesker. Man trenger kanskje ikke studere så mye mer på det, hvis bare man kan ta dette lille tegnet; at enkelhet ikke er å forakte.
 
De små barna har en intuitiv forståelse av julen, tross i at de blir overøst med pakker, glitter og stas. Historien om stallen og barnet og hyrdene på marken går rett inn. De har forstått at fødselen i stallen er et symbol på at vi som mennesker må fødes på nytt og på nytt, hver eneste dag, hvert eneste år. Vi kan ikke forbli i en siklende orgie av gaver, lutefisk og ribbefett.
 
Hans Flaaten

Andre nyheter