Ytringsfrihet og pressesensur

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

I den pågående Orderud-saken er jo pressen på plass til de grader. Personlig synes jeg ikke saken er særlig interessant, så jeg vet ikke hvem som har kjøpt våpen, og hvem som ønsket å ta livet av hvem. Det eneste jeg vet er at jeg er ikke helt trygg på noen av dem. Jeg vet derimot at jeg likevel kan ha blitt et offer for mediene, i deres fremstillinger av de anklagede. Jeg vet også at det er en gjeng med journalister der oppe, som hadde fotografert underbuksa til sorenskriveren og alle de andre advokatene, hvis de hadde kommet til under kappene deres. Journalister har ikke etikk og moral som høyt prioriterte verdier. Fotografene er kanskje de verste. Desto mer ekstreme bilder de kan fremvise (og det selger jo selvfølgelig), jo mer vil de være ettertraktet av media.

Journalistene på sin side hevder at ytringsfriheten, den frie innhenting og spredning av informasjon, er helt grunnleggende i vårt samfunnsliv. Og i den virksomheten har pressefotografen en helt nødvendig funksjon. Når Diana lå halvdød i bilvraket i tunnel i Paris, hadde politiet et svare strev med å få bort fotografene fra å ta bilder av Dianas indre organer, som delvis lå åpent i dagens lys. Er det dette som er så viktig å dokumentere for omverdenen?

I VG har de laget et stort nummer ut av at sorenskriveren i den pågående Orderud-saken gikk langt over streken da fotografene stormet til fra siderommet under rettsmøtet, da en rettsbetjent plutselig falt om. Rettsbetjenten fikk førstehjelp da fotografene presset seg rundt han, for å ta bilder av den halvt døende mannen. Det er klart at det er viktig for omverdene at vi mennesker får ta del i et hjerteinfarkt. Det er da det minste vi må kunne se, for at pressefriheten skal få være inntakt. På lederplass i VG skriver de at sorenskriver Våpenstad skjelte ut pressefotografene for åpne TV-kameraer på vei ut av Frogner grendehus. Etter at retten var satt dagen etter, refset han fotografene ganske hemningsløst, fastslo at de hadde mangelfullt utviklede sjelsevner og truet med kollektiv avstraffelse av hele fotografkorpset. Deretter ble tre fotografer utestengt fra Orderud-saken. Dette er en helt uakseptabel handlemåte ifølge VG. De etterlyser dommerens syn på pressefrihet, og mener han gikk langt over streken.

Jeg for min del synes det er betryggende at det fremdeles finnes mennesker, som sier hvor skapet skal stå og at han omtaler fotografene, som elsker å fotografere døende og blodige mennesker, som det de er. Mennesker med både svekkede sjelsevner og totalt blottet for etiske verdier. Fotografer må i sitt arbeid fotografere ulykkestilfeller og lidende mennesker, skriver VG. Blir vi mer opplyste mennesker av den grunn, lurer jeg på.

Det er en hårfin balanse hvor ytringsfriheten starter og stopper. Vi kan ikke si hva vi vil når vi vil. Vi kan ikke gjøre hva som helst hvor som helst. I Norge har vi tilsynelatende en stor grad av ytringsfrihet. Vi ynder å omtale oss selv som et fritt land. I rettssaker som pågår nå for tiden blir vi stadig gjort oppmerksom på at staten vet mer om oss enn vi egentlig tror. Den vet om hver eneste telefon vi har ringt, når og hvem vi snakket med. Den følger oss med videokameraer overalt hvor vi beveger oss, og sniker seg inn på datamaskinene våre, for å se hva vi driver med.

Alle som har uttalt seg kritisk til Ap-makten fra 1945-2001 har systematisk blitt overvåket, og fått sine mapper. Det er dette frie samfunnet vi lever i. Jeg undres mange ganger på om man er friere i et samfunn hvor man vet man blir overvåket, enn i et samfunn hvor man er hjernevasket til å være overbevist om at man har ytringsfrihet. I Aldous Huxleys ”Brave New World” har staten et eget tankepoliti. De er ikke tilfreds med å bare vite hva du gjør eller hvem du snakker med på telefonen. De vil også vite hva du tenker. Det er det ikke så lett å avlytte. Derfor har de sine raffinerte metoder, for å finne ut dine tanker. Dere kan vel tenke dere at det ikke går smertefritt for seg.

Man skulle bare vite hva folk går og tenker på. En ny undersøkelse kan tyde på at det er ikke så mange konspirative tanker som folk går rundt og tenker på i dagliglivet. Nå er det vitenskapelig fastslått hva folk i London tenker på mens de står i busskø. Det er sikkert ikke så annerledes i vårt kjære fedreland. Damene tenker på shopping, mat eller neste ferie. Herrene tenker på damene. Ifølge en fersk undersøkelse blant kollektivreisende i den britiske hovedstaden, fordrev et stort flertall av guttene ventetiden med å kikke på jenter. Å kikke på gutter var derimot bare det tredje mest populære tidsfordrivet blant jentene. Jeg tror for min del at verden er ganske enkel og banal, når alt kommer til alt. Mine tanker derimot kan aldri en bedriten, uetisk og skruppelløs fotograf klare å fotografere, og de kommer aldri på trykk i VG, som er kontrollert av kapital og makteliten i vårt ”frie demokratiske samfunn”.

PS. En nær, men perifer venn av meg spurte meg om hvorfor jeg er så negativ til norske medier. Det er i stor grad en utstrakt sensur i alle norske aviser. De slipper sjelden igjennom noe som har betydning. Søppel derimot slipper de gjennom, og gir kilometre med spalteplass hver eneste dag. Det som livet egentlig dreier seg om kan du aldri lese om i avisen. Det meningsløse og livløse får god dekning.

Andre nyheter