Tilkobling og avkobling

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

Om sommeren er det tid for avkobling, og mennesker kobler av som aldri før. Vi kobler av ved grillen, i campingvogna, på badestranden, i Syden og foran TV. Aldri har vi koblet AV så mye som vi gjør nå for tiden. Vi kobler av, koser oss, og kobler AV og blir sløvere og sløvere for hver dag som går. Vi kobler av med en øl. Vi koser oss med et par flasker vin. Vi bråkosær oss med en dram, mens ungdommen røyker sine hasjpiper og tar seg en ecstacyrus på lørdagskvelden. Vi har det helt topp så lenge dopet er tilgjengelig.

De litt lenger opp på rangstigen, de med mellom 10 og 180 millioner i årsinntekt sniffer kanskje litt kokain med sine kunstneriske og kulturelle venner. Dette er selve rikmannsdopet. Kanskje ikke så utbredt her ennå, men over there i det forgjettede landet; De Forenede Stater. Der går kokainsalget strykende, spesielt blant mennesker i øvre middelklasse. Politikere og næringslivsledere, leger og psykologer koser seg, og får litt mer ut av hverdagen enn de ellers ville fått for en billig penge. Vi har det herlig og bor i et av verdens ”rikeste land”.

Som sagt vi kobler av. Men hva kobler vi egentlig av fra? Hvorfor er vi så glade for å koble AV? Er dagliglivet så kjedelig, eller er det rett og slett litt for slitsomt. Føler vi oss lurt av å måtte stå opp hver morgen og dra til et arbeid vi egentlig ikke liker? Er vi fremdeles så sunne at vi mistrives ved å gjøre unyttig, meningsløst arbeid? Jeg tror faktisk det, for mennesket er egentlig veldig sunt. Det har bare kommet litt på avveie. Vi er alle mer eller mindre spent inn i en karusell, som er vanskelig å bryte ut av. Vi utfører kanskje direkte destruktivt arbeid, men det er vanskelig å innrømme. Selv passer jeg andres barn og lurer på om det er samfunnsnyttig eller samfunnsfiendtlig. Det er vondt å måtte stille seg det spørsmålet, og grunnen til at jeg spør, er vel at det ligger en liten spire av usikkerhet i dypet av min sjel og murrer. En liten tanke om at det faktisk er samfunnsfiendtlig. Er jeg delaktig i at barn og foreldre ser lite til hverandre? Jeg må jo i sannhetens navn medgi at også jeg er delaktig i verdens skjeve gang. Og jeg kobler også av her jeg sitter og skriver i min lille egne verden. Det er min avkobling. De fleste vil vel kanskje påstå at jeg gjør en svært så samfunnsnyttig oppgave. Spesielt førskolelærere er overbevist om at barnehaven er selve himmelrika på jorden. Selv lurer jeg på om det kanskje er et helvete for noen barn. De fleste som har barna sine bortplassert må vel også for sin egen anstendighet prise barnehaven.

Noen drar også på kurs for å utvikle seg. For å kjenne på sine følelser, og få ut frustrasjonen fra tidlig barndom. Personlig tror jeg man utvikler seg lite, men vikler seg mer og mer inn i seg selv. Jeg tror faktisk man innvikler seg på alle kursene, og mister kontakten med sitt virkelige jeg. Jeg tror det er lurt å holde kursen innover.

Skal man søke, må man søke innover ved egen anstrengelse og kraft. Ikke ved hjelp av dilletanter som tar 4000 kr. i timen, og kommer med fraser og floskler. Nei, vi må innover, og det er ikke lett. Det koster ikke penger, men personlig anstrengelse, og mye vilje. Vi kan nærme oss et punkt, en kjerne av oss selv. Jeg kan kanskje klare å utvide dette punktet til å bli større og større, slik at det til slutt blir hele meg. Først da er jeg kanskje koblet til. TILKOBLET.

Da kan vi med god samvittighet kose oss ved grillen, med halvliteren, med vinen og alt det andre. Dalai Lama har kommet langt med tilkobling. Jeg tror han sjelden kobler av. Jeg kan vanskelig forestille meg han med grillforkle og en ølflaske, men han er glad og lystig, og ler godt og ofte.

P.S. En nær, men perifer venn av meg ringte meg forleden og spurte om jeg ville være med på fisketur for å koble av litt. Jeg fant frem fiskestangen, gravde mark og dro til skogs.

Andre nyheter