Skapende direktør og nedbrytende tobakksrøyking

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av den pågående rettssak mellom Tiedemanns tobakksfabrikk og en godt innrøkt, kreftsyk mann fra Trøndelag. Jeg lurer på om man i fullt alvor mener at man ikke er ansvarlig for sin egen helse, når man trekker ned en rullingspakke om dagen. Det er litt vågalt synes jeg. Det er klart at det ikke er bra at sigarettprodusenter tilsetter stoffer som gjør oss enda mer avhengig enn nikotinen, men jeg mener nå fremdeles at man har frihet til å si nei. Man må jo anta at de fleste har visst at tobakk er helseskadelig, selv om det ikke har stått med store bokstaver på pakken. Skulle man kunne putte i seg alle slags rusmidler og gjøre alt man synes er litt galt, for deretter å anklage produsenten, vil verden bli seende rar ut. For meg er dette den totale ansvarsfraskrivelse. Visst synes jeg synd på en døende mann og hans familie, men når tunge narkomane og sterkt belastede alkoholikere kan slutte, antar jeg at det også er mulig for en stakkars nikotinrøyker med totalavhold. Jeg har prøvd tre ganger, sier offeret. Jeg har forsøkt ca. 26 ganger, men har ennå ikke klart å slutte. Jeg vil derimot vegre meg for å anklage produsenten av mine sigarillos. Heller vil jeg vel anklage meg selv, som ikke har nok vilje til å slutte. Visst har jeg ønsker, men å ønske er ikke det samme som å ville. For tiden brukes dessverre disse ordene litt om hverandre. Jeg tror disse to ordene kan stå som symboler i vår tid på at ansvarsfraskrivelse brer seg, og at man fornekter sitt eget JEG. Å ønske noe eller ha lyst på noe, er noe helt annet enn å ville noe. Hvis man vil noe, så vil man anstrenge seg til det ytterste. Å bare ønske noe, er noe helt annet. DET ER FAKTISK JEG SOM BESTEMMER OVER MEG, OG DU SOM BESTEMMER OVER DEG. Alt annet er fraskrivelse av ansvar. Menneskets vilje er til en hver tid avgjørende. Sier du at du ikke har en fri vilje, har du sagt nei takk til deg selv. Derfor er det vanskelig for meg å forstå trønderen, som kriger mot tobaksindustrien. Det er lov å prøve seg. I Amerika tapte jo tobaksindustrien mot folket, og måtte betale 276 milliarder eller noe i den størrelsen i erstatning.

Hvis man eksempelvis er alkoholiker, skulle det da være mulig å gå til søksmål mot potetprodusentene på Hedemarken?
Hvis man ble avhengig av valium, så kunne man da altså bare saksøke produsenten, selv om man har spist det som om det skulle vært sukkertøy. Denne filosofi betyr egentlig at man utraderer seg selv som mennesket. Hva er man hvis man ikke er ansvarlig for sine handlinger?

Tidligere var det stort sett de som sitter på de offentlige kontorer som ble omtalt som uansvarlige. Idag er de ikke alene. Politikere i alle partier skjuler seg bak flertallsvedtak. Ingen ønsker å stå til ansvar.Bortforklaringer og fraskrivelse av ansvar har blitt en av politikernes hovedsysler, foruten å hakke på motstanderes da selvfølgelig. Det er jo litt trist, så kanskje er det ikke så rart at folket vender dem ryggen.

Byggdirektøren i Tromsø kan vel ikke sies å være hverken ansvarlig eller SKAPENDE. Han brukte 800000 kroner på skap, som ingen i kommunen har plass til. For en måned siden sa han opp jobben med begrunnelse om at etatens budsjetter er for små. Byggdirektør Kollbjørn Bjørkestad innrømmer ovenfor Nordlys at optimismen kanskje har vært større enn muligheten til å få plassert de 300 skapene i kommunens ungdomskoler. Ideen var at hver elev skulle få sitt eget skap, men ingen tenkte på å sjekke om skolene faktisk hadde plass til skapene. Vi må se om ombygninger kan gjøre at skapene får plass. Hvis ikke får vi prøve å få plass til dem andre steder, sier Bjørkestad idag.

P.S En nær men perifer venn av meg ringte og spurte om det var min frie vilje at jeg ble født her på jorden. Jeg lurer fremdeles på på hvem sin vilje han trodde det var.

Andre nyheter