Lenge leve ulven

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

I 1960 var jeg 10 år gammel, og fikk 5 kroner i ukelønn. Jeg synes jeg fikk ganske mye for den femmeren. Jeg kjøpte to sjokolader; en Japp og en Opal, tre blader; Texas, Wild Vest og Præriebladet. Dette kostet til sammen Kr. 2.40. For to kroner til fikk jeg en Cola og et besøk på Stabekk kino. Enda hadde jeg 60 øre igjen til å kose meg for resten av uka. Skulle det oppstå prekære behov henvendte jeg meg til faren min, som var veldig snill og meget gavmild.

I et av bladene, nemlig i Wild Vest het hovedpersonen Kaptein Miki. Han hadde lue med ulvehale. Miki var min store helt. Ulvehalen tenkte jeg ikke på så mye den gangen, men nå når ulvediskusjonene går på det heteste, kom jeg til å tenke på Kaptein Miki. Han hadde antakeligvis skutt ulven selv, og spart på halen som et trofé. Hva ville han tenkt om ulvediskusjonen, og hvilken side ville han vært på i den pågående debatt. Jeg tror ganske sikkert han hadde vært på mitt parti. Jeg var i hvert fall alltid på hans, når han nedkjempet indianere og andre rødhuder. Jeg skjønte jo ikke den gang at alle cowboybladene bare var en ensidig forherligelse av det amerikanske folkemordet på indianere.

En jeger i Halden har nå skreket opp og ropt et varsku. Han var på en koselig jakttur ute i marka, da bikkja begynte å bjeffe. Den hadde oppdaget to rådyr. Den bjeffet og bjeffet, og mannens spyttsekresjon ble ganske fort stimulert. Han kjente kanskje allerede lukten av stekt rådyrkjøtt. I fantasien forestilte han seg selv sittende der hjemme med en god flaske vin, kone og søt musikk, idet han smakte på sitt nedkjempede offer. Slik gikk det derimot ikke. Inne i sin fantasiverden hørte han ikke at bikkja hadde sluttet å bjeffe. Det sies at hvis noen av sansene er i for stor aktivitet, så trer andre tilbake. I dette tilfellet hadde altså hørselsansen sviktet. Han ble urolig. Han trodde at hunden fremdeles forsøkte å stresse de små rådyrene, isteden hadde hunden fått selskap av en omflakkende ulv. Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt heter det. Da mannen endelig fant hunden som var blitt helt stille, manglet den hode og deler av kroppen. Dette var selvfølgelig et sjokk for den brave jegeren. Ulven hadde fått en ny fiende, og alle ulvehatere en ny medsammensvoren.

Ulvemotstandere kan ikke skjønne hva vi skal med ulver på denne jord. De gjør jo bare faenskap og er livsfarlige. I bygde-Norge hvor jeg bor deler av året hater de ulv og gaupe, som tar sauene deres, og rev og hønsehauk som spiser hønene, og Jagland og Bondevik som tar fra dem overføringene til distriktene. Her ute er børsa alltid ladet.

Hva er den egentlige grunnen til at vi er redd for ulven? Noen hevder at vi har fått det inn med morsmelken gjennom Rødhette og ulven og andre historier og eventyr om ulver. Selv tror jeg det har med frykten for det ukjente. Det er ikke mer enn rett og rimelig at vi frykter det ukjente. Det er kanskje veldig menneskelig. Det betyr derimot ikke at vi skal prøve å nærme oss det ukjente. Da kan vi fort få mange fordommer.

Så vidt meg bekjent har ulv aldri skadet et menneske. Gaupa skader ca. 50 ganger så mange sauer som ulven. Jegere skyter et par mennesker i året og bilen dreper i Tyskland ca. 40 000 mennesker per år.

I Romania ser de på ulv, slik som vi ser på bikkjer. Det er ganske rart. Det finnes ingen redsel for ulver. Den lever der som en naturlig del av mangfoldet. I Norge derimot ønsker vi å eliminere alt tilsynelatende uproduktivt. Det sies at for tiden har fruktbønder sprøytet så mye, at biene er i ferd med å flytte fra frukthavene. Det er litt dumt, for uten bier er det ingen bestøvning, og uten bestøvning blir det ingen frukt. Skal vi kunstig opprettholde alle dyrearter eller skal vi slakte dem, så vi får litt fred her, vi mennesker. For det må aldri sås tvil om hvem som er herre og mester på denne vår kjølige klode. Vi har ikke tid til å forstyrres av alle disse dyrene som kommer og lager kluss i vårt veltrimmede maskineri. Vi skal ikke forsinkes, Her er det punklighet, planer og Statistisk sentralbyrå som må prioriteres.

Herr Hovd fra Nord Trøndelag sendte for en tid tilbake et takkebrev til NSB, hvor han takket dem for at togene på Nordlandsbanen var helt i rute. Et nordgående tog hadde nemlig kjørt på en ulv, som de lenge hadde hatt problemer med på de kanter. Hadde toget vært forsinket, hadde ulven fremdeles herjet i traktene.

P.S. En nær, men perifer venn av meg ringte og spurte meg om ikke jeg var redd for å få en ulv inn på tomta, når sønnen min på 3 år satt og lekte i sandkassa. Jeg har allerede bygget gjerde rundt hele haven, svarte jeg og dessuten har alle i nabolaget her på landet fult av ladde geværer. Her trenger ingen å være redde. Lenge leve ulven, reven, bjørnen, haren, metemarken, villsvinet uglen og leoparden og kaptein Miki!

Andre nyheter