Kunst, kunstforståelse og svadakunst

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

For tiden lages det mye moderne kunst og mye av det kan vel betraktes som ren dritt, produsert av selvopptatte mennesker, uten identitet og åndelighet. De hevder at bare det provoserer, så har de oppnådd noe. Jeg tror ikke verden er så enkel. Det er ikke nok at den provoserer. Den må også engasjere. Det er litt vanskelig å forholde seg til søppelkunst, for uansett hva du sier om den, så tar ”kunstneren” det til inntekt for seg. Søppelkunsten stiller seg inn i rekken av søppel-tv, søppel-film og annen destruktiv virksomhet. Søppel-tv vil da i det minste folket ha, men søppelkunsten er stort sett et resultat av en egoistisk desorientert, åndeløs, hjelpeløs sjel.

På Momentum i fjor hadde jeg gleden av å oppleve et fantastisk ”kunstverk” i Moss Kunstforening. På video kunne kunstneren vise oss et samleie med to hylende, skrikende og stønnende mennesker av motsatt kjønn. Han syntes vel han hadde vært litt vågal. Jeg syntes egentlig det virket litt dumt, men tenkte mest på alle de barneskoleklassene som programmessig besøkte Momentum-mønstringen. Jeg sto og lurte på om dette kunne være noe for 6-åringer på kulturbesøk. Det var en del annen dritt der også, men det største kunstverket var det damen bak skranken som sto for.
Hun gjorde meg oppmerksom på at hun hadde slått av lyden på videoen. Hun orket ikke å høre på all stønningen 8 timer om dagen, fortalte hun meg. Hun hadde på en måte slått av kunstverket. Det var godt at kunstneren ikke fikk vite det tenkte jeg. Jeg moret meg, og lo ofte, da jeg tenkte at damen hadde tatt bort halve kunstverket, og forvandlet det heftige erotiske rittet til en seanse uten lyd.

Det kan virke som et britisk galleri forsøker å øke folks forakt for moderne kunst. En ny utstilling gjør nemlig den geniale vrien å stille ut absolutt ingenting, står det å lese i Finansavisen. Besøkende blir møtt av hvitmalte vegger i det store kunstsenteret Custard Factory i Birmingham.

Det er et eksperiment for å se hvordan folk reagerer, sier en av organisatorene Stuart Tait. Besøkende var ikke umiddelbart begeistret. ”Det her er ikke kunst. Jeg vet ikke hva det er, men jeg liker det ikke”, mente Caroline Faulkner (20). Til og med Miles Grundy, som er talsmann for galleriet var skeptisk. ”Personlig foretrekker jeg kunst du kan se,” sa han.

Det får meg til å tenke på en annen kunsthistorie fra England. En gruppe kunststudenter hadde fått en fet sjekk for å gjøre et prosjektarbeide i Syd-Spania. De vendte tilbake til skolen med dokumentasjon av prosjektet, som de hadde kalt SANGRIA. Kunstverket var en fotomontasje fra det solfylte Spania hvor studentene satt og drakk Sangria rundt et bål i solnedgangen. Det var denne stemningen de gjerne ville dele med sine medstudenter og skolens lærere. Lærerne ble illsinte, og for å redde skinnet fortalte elevene at det egentlige verket var at alle skulle vært på flyplassen og sett at de reisende kom ut av tollen. Dette resulterte i at skolens ledelse anmeldte forholdet til høyere instanser. De ville at elevene skulle tilbakebetale hele beløpet på 10.000 pund til skolen Dette var skattebetalernes penger, og kunne ikke brukes til fest og fyll. Historien ble førstesidestoff i alle Englands aviser, og de fleste TV-stasjoner hadde seriøse debatter om dette var kunst eller ikke. Det hele endte med at elevene ble dømt til å tilbakebetale de 10.000 pundene.

Dagen etter kom de tilbake til skolen med eksakt den samme sjekken de hadde mottatt for en måned tilbake. De hadde ikke vært i Spania i det hele tatt, og alt de hadde fremlagt var bare oppspinn. De syntes ikke det var riktig at de skulle ta av skattebetalernes penger og dra på studietur til Spania. Isteden hadde de blitt hjemme, og fordypet seg i sine egne prosjekter.

PS. En nær, men perifer venn av meg ringte og spurte meg om jeg synes at et eple på en pidestall var kunst. ”Jeg vet ikke,” svarte jeg, ”men John Lennon møtte i hvert fall Yoko Ono på den måten.”

Andre nyheter