Hva er jul?

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

I morgen er det julaften, og jeg vil bruke denne siste dag før jul til å skrive noen tanker om det vi skal feire, som lett kan glemmes i vår overflodstid.

Opprinnelig var julen en hedensk vinterfest, som etterhvert ble forvandlet til en kristen høytid. Romerne feiret “den uovervinnelige sols fest” som en stor folkefest. De eldste kristne feiret Jesu fødsel den 6 januar. Vi kaller det 13. dag jul eller Hellige tre kongers dag. I følge gamle overleveringer var det den dagen de hellige tre konger fra Østerland nådde frem til stallen i Betlehem. Etterhvert smeltet disse to festene sammen til en fest; den 25 desember. I steden for den ubeseirede solgud ble Kristus, kjærlighetens sol, festens årsak og midtpunkt.

I Norden har julen røtter langt tilbake i tiden før kristendommen. Da kristendommen kom erstattet vår jul det gamle midtvinterblot. Det var en offerfest midt på vinteren for å skaffe god grøde neste år. Mennesker og dyr ble ofret til gudene, og denne fruktbarhetsfest ble også kalt jul.

Kristus er Guds sønn, men hvem er egentlig Gud? Hvis jeg skal forsøke å filosofere litt over mitt Gudsbegrep er jeg i godt selskap. Det er jo nettopp det som har beskjeftiget tenkere og filosofer til alle tider. Hva er meningen med livet? Hvem er egentlig vi mennesker. Hvem er Jeg. Hva er religion? Jeg tror religion har med vårt aller innerste å gjøre, med vår menneskeutvikling, med vår undring over tilværelsen og vår lengsel etter sannheten .Derfor tror jeg at religion er noe allmennmenneskelig. I vår åndsutvikling står vi alle på forskjellige utviklingstrinn, på forskjellige stadier. “Enhver er salig i sin tro” heter det, og det rommer en uendelighet av toleranse. Det betyr jo at enhver er verdifull på det trinn enhver står i sin utvikling.

“I min fars hus er det mange rom” står det skrevet. Jeg tror man kan si at kristendom er en religiøs utviklingsvei, en erkjennelsesvei, som i særlig grad har med vår utviklingsvei å gjøre, og som legger en ganske særlig verdi og et ganske særlig ansvar på hvert enkelt individ. Jeg tror kristendommen bare er en liten kime, en ørliten begynnelse til noe mye større.
Det ser ut til at kristendommen i dag bare er en teori. Den har nesten ikke begynt å få praktiske følger i det menneskelige samværet. Ofte er den bare en ytre staffasje. Den ytrer seg ofte i hovmod, men burde vel egentlig ha ydmyk takknemlighet som uttrykk. Det er ikke rart at de unge reagerer negativt på mye av vår tids kristenliv. Jeg tror at kristendommen som kulturhistorisk og også filosofisk tenkning har noe å gi. Tenk på noen av de kristne formuleringer som ofte er ført videre fra tidligere religioner. De forskjellige religioner er steg på veien mot større og større erkjennelse og bevissthet; større og større viten om mennesket. Disse nå kristne formuleringer blir jo ikke mindre av at de er en arv, snarere tvert imot.

“Elsk din neste som deg selv”
“Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg”

Det er genialt, men vanskelig å gjennomføre i praksis.

Mester Eckerhart, en tysk filosof født i 1260 var forut for sin tid, og holdt på å bli brent på bålet for kjetteri. Han sa: ”Gud er sannheten, Gud er den rene universelle erkjennelse eller den absolutte bevissthet. Hvis Gud vendte seg bort fra sannheten, da ville jeg klamre meg til sannheten, og la Gud fare, men Gud er sannheten. Ikke en eller annen ferdig sannhet, men din vilje til sannhet, din tørst etter erkjennelse. Hvilket tenkende menneske kan da befri seg fra Ham. Da er han det som ikke kan fornektes, og som åpenbarer seg i selve fornektelsen. For den erkjennende kan fornekte alt. Gud, djevel, godt, ondt, mål, mening, lov og frihet, men han kan ikke fornekte sin trang til erkjennelse til å se. Han kan ikke unnsi sin egen lys-tørst.” Mester Eckerhart forsto altså at vi alle må streve og tvile og kjempe for å finne oss selv, og at tvilen er trappetrinn på veien.

I vår kaotiske overflod kan vi søke til stallen som symboliserer det enkle liv, hvor stillheten rår. Der finnes det en liten mulighet til å tenke, og å se innover i sitt eget liv.

I morgen feirer vi Jesubarnets fødsel, et revolusjonært menneske med en radikal kjærlighetskraft, misbrukt på det groveste av kirke, stat og krigsmakter. Han ble født i stallen av helt vanlige mennesker, og det var de enkle gjeterne som kom først til stallen.

PS. Min nære, men perifere venn har ikke ringt meg denne uken. Han er enten ute og handler eller så leter han etter en stall med en krybbe. I stallen er forholdene så dårlig for mobiltelefoner, at det antakeligvis aldri vil kunne ringes derifra.

Andre nyheter