Gutteklubben kjekk og grei

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

Det blåser på toppene i det norske næringsliv for tiden. Næringslivets gutteklubb foretrekker å resirkulere gamle ”skurker” fremfor å slippe nye aktører inn i varmen. Annerledes kan man vel ikke se det når man ser på hva som skjer. Fallerte og griske konsernsjefer, grådige banksjefer, pompøse og storsnutede styreledere får forsatt være med å kjempe om de viktigste taburettene på styrerommene. Argumentene for at lønningene skal være så høye for disse storsnutede udugelig konsernsjefer, er at de sammenligner seg med ledere på internasjonalt nivå, og at vi har behov for dem i Norge.

Det er pinlig morsomt når statsbyggsjefens argument for høy lønn, er at han ikke kan reise i billigsesongene, og ikke handle når det er tilbud i butikkene. Dette forteller mye om kjennskap til norsk samfunnsliv. Det er du og jeg som må ta ansvaret for de store overskridelsene i de offentlige prosjektene. Når det skjer alvorlige ulykker er det dessverre ingen som tar ansvar. Lederne får fete fallskjermer og drar videre til topplønninger og nye katastrofer. Men guttene i klubben jakter litt, spiser litt sammen, forteller hverandre grove historier, og ansetter hverandre på nytt. I Sverige foreligger det en forskningsrapport som konkluderer med at umodne individer med sterke overjeg-funksjoner besetter stadig flere maktposisjoner i samfunnet.

Vel å merke er guttene på jaktturer og det som verre er, men de leker også katt og mus med hverandre. Det er viktig å være størst og best. Det er viktig å ha makt. Som den noe usympatiske Åge Korsvold uttalte det på NRK TV: ”Makt appellerer til kvinnens instinkter.” De faller altså fortere for disse udugelige toppsjefene enn for meg, som bare er en betydningssløs førskolelærer. Det er godt å vite at Korsvold i hvert fall har et godt selvbilde. Halvard Flatland, en bondeknøl fra Seljord, uttalte i forbindelse med alle sine lumske transaksjoner: ”Jeg har inntrykk av at de fleste har tillit til meg.” Går det an å bli dummere. Jeg for min del fryder meg litt over at de rev annekset hans på Tjøme, som han hadde bygget uten å spørre. Det var bare et lagerrom, uttalte sleipingen. Å lure folk som ser på programmene hans opp i økonomiske miserer, aspirerer ikke til annet enn betegnelsen tjuvladd.

På tross av at det kostet 5,7 milliarder kroner å bygge, tåler ikke det nye Rikshospitalet et regnskyll. Nå renner vannet gjennom taket ned i intensiven og operasjonsrom på barneavdelingen. ”NOE VIL DET ALLTID VÆRE” sier direktør Erik Sunde i statsbygg, som ikke utelukker at sykehuset selv må løse problemet. Han tenker vel som så at når de er ferdig med huset, og har lagt tak og gode greier, ja da er det ferdig da. Vi har fått pengene våre vi, tenker direktøren, så får det vel heller være om det til tider kommer litt vann på den pasienten som ligger på operasjonsbordet, det være seg voksne eller barn. Da får de bare improvisere litt. – Er det nødvendig å være så jævlig flisspikkere da? tenker direktør Sunde.

Jeg lurer etter hvert på om det egentlig hadde vært fint om folk tok tingene litt på alvor, altså ned i minste detalj. I den forbindelse kom jeg på en historie fra en rettssak i Moss fra 1972. En skatteyter fra Moss med arbeid i Fredrikstad hadde krevd fradrag for bilhold, da han mente han måtte vente 2 1/2 time på toget i Fredrikstad, når han skulle hjem. Saken endte i Moss Byrett, og både likningssjef og retten marsjerte med stoppeklokke gjennom Fredrikstads gater for å se om mannen snakket sant. De hadde 19 minutter å gå på. Likningsjefen mente turen tok 13 minutter, mens skatteyteren mente han brukte 18 minutter. To forskjellige ruter ble prøvegått. Likningssjefen tok en snarvei og var framme på et kvarter, mens den offisielle tiden ble 19 minutter og 16 sekunder. Skatteyteren fikk dessuten et minutts tillegg for besøk på toalettet og fire minutter og åtte sekunder på å forlate kontorbygningen. Skattekonsulent Mathiassen som klarte turen på 13 minutter ble diskvalifisert da han var en aktiv kappgjenger. Skatteyteren vant saken.

P.S. En nær, men perifer venn av meg ringte og spurte meg hvorfor jeg skulle komme trekkende med en historie fra 1972. Jeg tror det er lurt å være litt grundig når det gjelder, svarte jeg. Å gå så grundig til verks som likningssjefen, kan kanskje virke litt komisk, men hvis grundighet kan føre til at det slutter å regne på operasjonsbordet midt i en hjerteoperasjon, eller at togene slutter å kjøre på rødt lys, så holder jeg en knapp på en samvittighetsfull likningssjef.

Andre nyheter