Død, ydmykhet og store pupper

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

I morgen er det allehelgens-søndag. Det er den dagen da vi skal minnes de døde. Nabojenta vår på 10 år døde for en uke siden. Hun hadde en svulst på hjernen, som var umulig å operere bort. Moren og faren fikk beskjed om at det var ingenting å gjøre. De reiste hjem fra Rikshospitalet og ventet på at datteren skulle dø. Det vil ikke ta så lang tid, hadde legene sagt.
Alle skjønner sikkert at dette gjorde et sterkt inntrykk på alle naboene. Vi tenkte på våre barn, på våre liv, og at vi hadde ganske mye å takke for, som ikke var rammet av en slik skjebne. Man blir i slike situasjoner liksom litt mer ydmyk ovenfor livet, og tenker på hva som er viktig og ikke viktig. Den sofaen som vi har ønsket oss lenge blir veldig ubetydelig. Når døden kommer så nær innpå en, forandres hele den mentale tilstand og hele ens tankegang.

Et tidligere barnehavebarn av meg hadde vært et år i Rio De Janeiro, og fortalte meg litt fra sine erfaringer i slummen. Sult, mord og død hadde vært dagligdagse ting for han. Da han endelig kom tilbake til sitt etterlengtede fedreland Norge, klarte han nesten ikke å være her. Alt han hørte, leste og så rundt seg var helt absurd. Om bensinprisene skulle gå opp ti øre eller om det skulle lovfestes at kvinner skulle kunne ta keisersnitt når de ville, var lysår fra problemene i slummen i Rio, hvor femti kroner kunne redde et menneskeliv.

Å miste sitt barn må være det absolutt verste som kan skje en mor og far. Barna våre er det kjæreste vi har, men ofte tar vi dem som en selvfølge, og lever våre liv videre. Vi tenker ikke så mye på døden nå for tiden. Vi snakker enda mindre om den. Vi synes det er litt truende å snakke om det eneste som er helt sikkert i livet; nemlig det at vi en dag må forlate denne kloden. Det er dumt, for på mange måter kan det være lurt og være litt forberedt. Vi skal faktisk bli gamle og skrukkete de fleste av oss. Vi skal bli dårlige til bens, og kanskje etterhvert blir vi nødt til å bruke bleier. Vi kan ikke bare late som vi skal forbli unge til evig tid.

I østlige kulturer verdsetter man de gamle. Der er de eldste de klokeste. I vår moderne vesterlandske sivilisasjon derimot, er de gamle betraktet som søppel, som kan stues bort på institusjoner. Barna er allerede stuet bort. Den gjenværende del av befolkningen må prøve og holde seg unge i sjel og legeme, helt til de bryter sammen. Man må jogge, trimme på Sats og være in og trendy. Man må hele tiden ha faste pupper, selv om man har ammet barn i ti år. Nå har Amerika også kommet til Norge, så nå er det tid for å forstørre puppene sine, hvis du har for små, og skjære av nesen hvis den er for stor. Har du for liten penis, kan du få den rette størrelsen for noen 10.000 kroner. Har du som mann for lite hår på toppen av hodet, finnes det i dag mange løsninger som løser ditt ”problem”. Vi kan etterhvert alle gjøre som Mikael Jackson bare vi har penger nok.

Tidligere så vi rart på alle de som tok ansiktsløftninger. Det var jo bare filmskuespillere i USA som gjorde slikt. Nå kan alle gjøre det. Rynker er ut, fyldige lepper er inn. I morgen er det allerhelgens-søndag, og moren og faren til vår 10-årige nabo sitter alene igjen i huset sitt.

PS. En nær, men perifer venn av meg ringte forleden og spurte om jeg hadde forsikret alle lånene mine i tilfelle jeg brått skulle bli borte fra jordens overflate. Du vet vel at barna overtar lånene dine hvis du ikke har gjeldsforsikring? Det eneste jeg vet er at de fleste forsikringsselskap plyndrer vanlige folk, svarte jeg, og at alle næringslivsledere uansett hvor store fallskjermer de har, engang skal dø. Alle med små og store pupper. alle flintskallede, alle med skjeve neser og for små lepper møter dem nok i himmelen. Mens vi vanlige er på vei oppover, kommer de dalene nedover i sine store fallskjermer.

Andre nyheter