Carl Ivar er ikke autoritær

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

Onsdag 6. september ble Carl Ivar Hagen (56) innlagt på Diakonhjemmets sykehus i Oslo. Han hadde hanglet med mavetrøbbel, og hadde vedvarende høy feber. Dette var altså 6. september. Siden denne leie maveonden var et faktum, har det skjedd ganske mye. En av grunnene til at jeg ikke har skrevet, er at jeg synes det er vanskelig å skrive Carl Ivar Hagen. Det høres så seriøst ut. Etterhvert synes jeg egentlig litt synd på han. Han er nemlig en så utrolig dårlig skuespiller. Han legger sitt liksom sjokkerte ansikt i folder , og uttaler seg bombastisk om det ene eller det andre.
Hagen selv mente han hadde en liten influensa. Men dette kunne ikke forklare hans mageonde. Hagen mente selv at han ikke var matforgiftet, fordi Eli var helt frisk og fin. Mageondet og feberen gjorde ifølge Frp’s generalsekretær Geir Moe at legene ønsket å beholde Hagen over natten. Det var kanskje da Danielsen-brødrene så sitt snitt til å handle, slik Jeltsin gjorde da Gorbasjov var og hvilte på Krim. Sovjetunionen var oppløst i løpet av en natt, og Gorbie var uten jobb. Slik skulle det ikke gå i Frp.

Kunne det ha vært denne natten hvor Hagen lå og hadde vondt i maven, at alle konspiratorene samlet seg i opprør mot partisjefen, og var mageondet bare en ubevisst refleks av at noe var i gjære? Det gjæret ihvertfall i Carl Ivars mave.
Noen dager senere ble det opplyst at Carl Ivar var lysten på biff og gjeninntreden på den politiske arena. Nå skulle det bli klare linjer i Frp. Nå skulle alt ugress ryddes ut. Det var nå Frp-formann Hagen ble sinna på tidligere Frp- nestformann Jan Simonsen, fordi Simonsen ville ha nåværende Frp-nestformann som Frp-formann etter Carl. Årsaken til at Carl Ivar ble sint var at han hadde to nikkedukker som Frp-nestformenn. Og en støtte fra tidligere Frp-nestformann Simonsen til nåværende første Frp-nestformann Siv Jensen virket som et angrep på nåværende annen Frp-nestformann Terje Søviksnes, uttalte Hagen. Dette skulle ikke sjefen ha noe av. Jeg bare satt rolig og hørte på, og håpet at ikke Vidar Kleppe, tidligere Frp-nestformann, skulle komme til å blande seg inn.

Noen dager senere ble det opplyst at Carl Ivar fikk antibiotikabehandling intravenøst, men bare gudene vet hva de puttet i han, for fra den dagen tok han virkelig av. Alle som var mot hans linje skulle sendes til den ytterst utkant. Om ikke til Sibir, men de skulle skyves ut i den ytterste kulde. Og slik ble det.

Så hyles det om fravær av demokratiske prosesser, og de andre partiene forsøker å slå mynt på at det er opprør i Frp. Fordelen derimot med Carl Ivar er at det aldri har vært tvil om at det er en sentralisert og lite demokratisk partiorganisasjon i Frp. Det er nemlig denne ærlighet som gjør at Carl Ivar har vunnet store deler av det norske folk til å stemme på seg. Mennesker liker at folk står for noe og faktisk står for det til Dovre faller. Er man i mot kultur og opera, så stemmer man mot det i alle fora på alle plan. Det skaper trygghet. Man vet hvor man har Frp. At landet derved bli totalt uten kulturtilbud, er en annen sak.

Carl I Hagen er et demokratisk problem heter det. Om Fremskrittspartiet kan man heller si at det er demokratiets garantist. Og hvordan kan jeg påstå noe slikt vrøvl? Kanskje fordi Fremskrittspartiet er den siste utpost for mange velgere. Etter Frp finnes bare resignasjonen. For mange velgere er det ikke lenger noe alternativ å gå tilbake til sine tidligere partier. Overgrepene har vært for mange, maktmisbruket for stort. Velgerne leser jo faktisk aviser. Når man leser at Arbeiderpartiets hellige eminense Kjell Opseth truer med å bruke tvang ovenfor kommunene dersom de ikke slår seg sammen frivillig, eller at Thorbjørn Jagland hadde tappet statskassa for 450.000 kroner for å bringe seg selv og seks andre til Midtøsten, da skjønner man jo at det norske folkevettet rister på hodet.

Er det egentlig noen grunn til ikke å stemme på et parti som vil ha lavere skatter, mindre avgifter og bruke oljepenger til alles beste? Men rasisme da roper de lærde. Oppslutningen om Frp handler ikke om rasisme. Det handler egentlig ikke om Frp og Carl I Hagen i det hele tatt. Det handler om de andre partiene som har samlet seg i en politisk intethet, i et sentrum der alle pakker seg sammen i en klam og grå masse. Når partiene på venstresiden kliner seg opp til makta er Carl Ivar et befriende alternativ. Noen bruker Fremskrittspartiet som en siste utvei til å stanse bulldoser-Norge. Vi andre som ikke kan det, gidder ikke stemme i det hele tatt.

PS. En nær, men perifer venn av meg ringte og spurte hvordan Carl Ivar virkelig kunne ha gjort seg uvenner med Fridtjof Frank Gundersen. Jeg svarte at jeg tror det har noe med diareen og den antibiotikasprøyten å gjøre.

PS2. Mens jeg sitter her og skriver dette hører jeg på dagsnytt at 22 stortingsrepresentanter har kommet med følgende erklæring: ”Carl Ivar Hagen er ikke autoritær og diktatorisk”. Nå er da endelig slått fast, men det kan vel neppe kalles et stortingsvedtak, nå bare 22 representanter fikk lov å stemme. Det opplyses fra stortinget at Fridtjof Frank Gundersen ved avstemningen satt på do med mavetrøbbel og spyproblemer. Jeg forstår han godt.

Andre nyheter