Ad fontes

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

Ad fontes heter et gammelt ordtak. Gå til kilden betyr det. For journalister burde dette være leveregel nummer en. Dessverre følger de ikke alltid denne praksis. Journalister har en egen evne til å være raske og upresise i artikler som skrives i avisen. Har man kjennskap til en sak det blir skrevet om, er det ofte man ikke kjenner igjen mye av det som står på trykk. Det man kan være ganske sikker på er at navnene til personer på et bilde sjelden eller aldri stemmer. I media kan små detaljer bli hausset opp til store saker. Det kan se ut som om journalistens valgspråk er; ”det er bedre å si litt for mye enn litt for lite”. Det begås mange overtramp i tabloidpressen, men få eller ingen blir irettesatt. Det som kan bli en katastrofe for et enkeltindivid blir fort glemt av pressen og journalistene.
Dette skriver jeg, og det en skamfull petitjournalist som i dag skriver sin lørdagspetit. Jeg har nemlig kommet i skade for å skrive en artikkel om datamaskinbruk med barn i Larkollen Barnehave, uten at det finnes en eneste datamaskin der. Derfor føler jeg meg ikke så lite dum, og jeg kan ikke annet å beklage på det sterkeste at jeg skrev mye negativt om Larkollen Barnehave, før jeg ble gjort oppmerksom på at det var en helt annen barnehave som var synderen. Jeg skal ikke bruke leserens tid på å forklare fadesen, men jeg hadde altså ikke gått til kilden. I iveren hadde jeg hoppet over det gamle ordtaket.

En tendens innen journalistikk er nok at man mer og mer plukker opp nyheter fra andre aviser og media, og spinner videre på det selv. Det er på denne måten at en historie kan bli en helt annen enn den opprinnelige.

Jeg minnes en pastor Nordahl i Fredrikstad som drev Nordisk Barnefond. Han ble anklaget for svindel og underslag av fondets midler, og en hel presse skrev om han i ukevis. Det var jo fint stoff, at en pastor hadde underslått penger. Han ble dømt av alle, og vi gledet oss til at han skulle få sin dom.

Siden hørte man aldri noe mer. Det sto ingenting i pressen. Bare Ole Paus hadde sjekket hvordan saken hadde gått, og han skrev en sang om Pastor Nordahl. Pastoren ble frifunnet på alle anklagepunkter. Han hadde ikke stjålet et øre av kassa. Han hadde derimot vært et tvers igjennom idealistisk menneske. Ole Paus fortalte hans historie. Journalistene skrev nye historier. Pastorens liv var i løpet av noen uker fullstendig ødelagt. Han klarte aldri å reise seg igjen. Det ble for mye.

Når vi pugget kommaregler på skolen, fortalte alltid læreren vår hvor skjebnesvangert det kunne være å sette komma på feil plass. Om og om igjen fortalte han historien om et brev fra den russiske tsaren til sine undersåtter, da de hadde tatt en viktig person til fange. I brevet sto det å lese: ”Drep ham, ikke vent til jeg kommer.” Det tsaren hadde ment var: ”Drep ham ikke, vent til jeg kommer.” Et lite komma førte altså til fangens død og tsarens raseri.

Nå har vi hatt Søviknes-saken. Han har jo for så vidt fått nok. Det som er skremmende er at folk stort sett vill fjerne han fra jordens overflate, uten egentlig å vite hva som hadde skjedd. Pressen visste derimot alt om voldtekter og det som verre var.

Jeg lurer på om det jeg leste om i avisen her en dag er sant, eller bare fri fantasi fra en mediakåt journalist. Bill Gates med familie sliter med plassmangel i sitt hus ved Lake Washington, og Gates har derfor søkt om lov til å utvide, skriver The Seattle Times. Huset er ikke bare for lite, men det er rett og slett ikke levelig nok, har Gates uttalt. Jeg har selvfølgelig full forståelse for problematikken. Det sier seg jo selv at et hus på 3440 kvadratmeter og med parkeringsplasser for 28 biler kan bli litt trangt for en familie på fire.

PS. En nær, men perifer venn ringte meg og ba meg være nøyaktig på å sjekke kilden før jeg skriver så mye kritisk om folk. Jeg svarte at jeg bare er forferdelig lei meg for at jeg kom i skade for å skrive noe negativt om Larkollen barnehave som ikke hadde rot i virkeligheten og at dementier dessverre er en dårlig trøst.

Andre nyheter