Øremerking og innsprøyting av data-chip under pelsen

I kategori: Hans Flaatens petiter

26/09/2011

Jeg hørte til min forbauselse at halsbånd for hunder og katter har blitt umoderne. “Nå bruker vi dataships,” sa en dyrlege på nitimen. “Vi bare sprøyter inn en mikrochip under huden på dyret.” Halsbånd er en sagablott. Blir katta di borte, og noen finner den, kan de bare dra til nærmeste politistasjon. Der vil man kunne oppspore dyrets identitet med et spesialinstrument. “Vi bare søker inn i pelsen, så finner vi identitetsnummeret. Deretter kan vi finne kattens navn, hvem som eier den og kattens boligadresse i et internasjonalt register på internett” sa dyrlegen.

Det er enestående hvor langt verden har kommet tenker jeg, når jeg vet at halvdelen av klodens befolkning har litt for lite mat, og at det sitter 2 millioner fanger i amerikanske fengsler. Halve Norges befolkning! Det finnes altså internasjonale registre for hunder og katter, og for alt jeg vet; marsvin, undulater, hvite mus og ildere. Hvis du eksempelvis mister katten din på Balaklava i Moss, og den blir funnet i Keiserstrasse 14 i München, er det veldig enkelt og finne eieren, så sant den har en liten databrikke under pelsen.

Hva er det som er så galt med vanlige halsbånd med nummer og navn. Jeg synes det er praktisk og greit og bare ringe et telefonnummer . Hvorfor skal alt bli så forbaska komplisert og avansert? Står det “Krølle 45372819”, så ringer jeg til Krølles far eller mor, og da er jo alt greit. Mange av de moderne fremskritt ser for meg ut til å være tilbakeskritt. Dyrlegen påpekte at det var andre måter å merke dyr på, men han nevnte ikke med et eneste ord de kjære og gode halsbåndene. Man kunne derimot svi et nummer inn i kattens øre, men han ville ikke anbefale dette, for det var ikke så mange som tittet inn i kattens ører, når de fant en. Dessuten vet vi jo at hannkatters ører mange ganger kan være delvis borte, grunnet kamp med en av de andre kattegutta i nabolaget. Møter du en bedende, sulten og melketørst katt på trappa, som har kommet bort fra matmor og matfar, så er det altså best og lete etter en mikrochip.

Er dette bare et forvarsel om hva som kommer? Vi leser jo i avisen at seriøse stortingspolitikere ønsker å koble sendere på pedofile og andre som man trenger å holde litt ekstra øye med. Tenk så praktisk det ville være og istedenfor å lete etter rømte fanger eller andre som makten ville snakke med, og bare finne dem ved hjelp av en liten mikrochip. Asylsøkere for eksempel, som noen ganger kaster passet sitt for å skjule sin identitet, ville fort blitt saumfart med dyrlegens lille instrument under pelsen, og han som kalte seg Ali Ben Gurion, ble plutselig Ruben Ratskjaj. Da ville det bli slutt på forsøk på å lure tollere og fremmedpoliti. De ville sjekke kartoteket på internett, og vips ville de finne enhver identitet. Da hadde vi blitt kvitt alle de som forsøkte å tjene seg rike på falske pass, og tollmyndighetene hadde ikke trengt og sitte og stemple og stemple, og bruke masse trykksverte for mange penger.

Legger man alle pass oppe på hverandre ville denne stabelen nå 3777749994884 km opp i atmosfæren. Man hadde derfor trengt mindre papir i verden, og således kunne man bevart enda mer av den stadig omtalte regnskogen. Det er altså miljømessig riktig å gå inn for mikrochipen. Det er en nyvinning, en moderne, effektiv og menneskevennlig identifikasjonsmåte både for katter, dyr og mennesker.

PS. En nær, men perifer venn av meg ringte og spurte meg hvorfor jeg var så paranoid, som virkelig trodde at slikt noe kan skje. Jeg svarte at jeg ikke ennå hadde funnet årsaken til min paranoia, men at det er seriøst arbeidende mennesker som arbeider for at vi skal få sprøytet inn en liten mikrochip med identitetsnummer inn under pelsen, som samtidig er ditt telefonnummer for evig og alltid. Deretter tok jeg opp pusen min, og klødde den bak øret til den begynte å male.

Andre nyheter