Skulereform – kva var formålet

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Astrid S. Omtveit – Lesarinnlegg, Vest-Telemark Blad, 27.07.2006

 

I en tid hvor full barnehavedekning ser ut til å være en av de viktigste saker våre politikere prioriterer, er det på høy tid å stille spørsmålet om barn er i ferd med å bli en salderingspost i vårt postmoderne velstandssamfunn. Det ser ut til at målet med å få barnehaveplass til alle er langt viktigere enn å skape kvalitativt gode barnehaver eller å oppfordre foreldre til å tilbringe mer tid sammen med barna.

 

Det er mer og mer tydelig at det er på de voksnes premisser at barnehaven er til for voksne, og ikke for barna. Politikerne har de siste årene halvert oppholdsarealet pr. barn i barnehavene, og det ser ut til at lokale barnehagebyråkrater toer sin hender og lydig følger sentrale direktiver, og skaper enda dårligere vilkår for barna våre. Burde ikke de offentlig myndigheter, som er satt til å passe på våre barn, på et eller annet tidspunkt si stopp. Finnes det ingen grenser for hvor dårlig og trange forhold vi skal tilby våre barn. Mens burhøns og husdyr har fått bedre og bedre kår, får våre barn det verre og verre. I Moss kommune sendes det for tiden ut en undersøkelse om hvorledes den enkelte barnehave kan bidra til ”stappe” inn enda flere barn i eksisterende barnehaver. Kan man lage naturbarnehaver foreksempel? Kan man tenke seg å søke om dispensasjon for arealkravene? Jeg forstår spørsmålet dithen, om det altså er mulig å ha en gruppe barn ute, for å frigjøre lokaler for nye barn. Kan man tenke seg å søke om dispensasjon for arealkravene? I Oslo leser jeg at barnehaver skryter av at de har tatt garderober til lekerom. Dette beskrives som kreativt. I Oslo har statsministeren og kunnskapsministeren oppfordret til at alt er lov for å nå full barnehavedekning. Dispensasjonene sitter løst for tiden. Lagerlokaler, gamle fabrikker, femetasjers bygårder stappes fulle av barn. Ingen politiker stiller seg spørsmål om det er til barnets beste. I Oslo har man sogar tatt busser i bruk som barnehaver. Vår ”kunnskapsminister sitter fremdeles og lovpriser norske barnehaver som verdens beste. Det neste er å dispensere for bemanning, og oppfordre barnehavene til å bruke færre ansatte pr. barn. Få stiller spørsmålet om barnehaven er himmelriket for barn.

 

I en ny undersøkelse kan man lese følgende: Vurdert etter tilfredshet rangerer barn i Norge seg selv som tredje dårligst. Bare barn i Polen og Portugal kommer dårligere ut, ifølge rapporten. Samtidig blir Norge vurdert som det beste landet i OECD materielt sett. Det er ingen direkte sammenheng mellom landets rikdom og barnas velvære. Tsjekkiske barn rangeres for eksempel høyt på trivsel og lavt på velstand Rapporten viser at barn i Storbritania og USA, i i likhet med Norge, kommer oppsiktsvekkende dårlig ut. Kan det ha en sammenheng med at norske barn er forvist til barnehaver, og har mindre og mindre tid sammen med sine foreldre? Man kan undre seg: Hvordan er det litt en sosialistisk kampsak at foreldre skal være minst mulig sammen med sine barn? Hvorfor synes et parti som SV at det viktigste er å holde forbrukersamfunnet i gang? Burde ikke en rødgrønn regjering, som skal være på de svakes side, ta de virkelig svakeste parti? Karita Bekkemellem uttalte at det hun hatet mest var å administrere kontantstøtten ”Det er helt vanvittig feil at du blir premiert for ikke å bruke en barnehaveplass og dermed delta i verdiskapningen ved å jobbe, og premien kan du bruke på sydentur eller nytt kjøkken.” Det viktigste er altså å jobbe. Man bør ikke gi mennesker økonomisk mulighet til å være sammen med barna sine, for da løper de å kjøper seg nytt kjøkken for pengene. For et trist menneskesyn. Og for en ensidig definisjon av verdiskapning. Er det overhodet ingen verdier i det å tilbringe tid med sine små barn?

 

Hvis kona mi ønsker å få mest mulig tid sammen med barna våre de første tre leveårene er hun egoistisk, gammeldags og undertrykt. Hvis jeg derimot tar ansvar for våre barn når de er små, er jeg nytenkende, likestilt og en god forelder. Det meste av barnehavedebatten handler om likestilling. Takket være hurpene på 70-tallet, Karita Bekkemellem og ”kunnskapsminister” Djupedal ofrer vi barna våre på alteret til et postmoderne samfunn med et forkvaklet menneskesyn.

Andre nyheter