Menneskelig evolusjon eller “outsourcing” av barndommen?

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Jens O. Enoksen, Askim, 17. nov. 2005

 

Som kjent står nå både regjering og Storting samlet bak ideen og realiseringen av barnehageplass til alle. Det har aldri vært gunstigere å bygge barnehager. Staten står også sterkt bak og betaler en stor del av regningen. Gjennom siste stortingsvalg har det samtidig tydelig kommet frem at våre barn, deres barndom og utdanning, har tårnet seg opp til et formidabelt problem i vårt moderne samfunn. Sett utenfra kan det virke som om livet hadde vært atskillig enklere uten barn. De nye folkevalgte vil nå overføre administrasjonen av barnehagene til Utdannings-og forskningsdepartementet.

 

Når prisene synker, øker etterspørselen
En fersk undersøkelse fra samfunnsforskere konkluderer med at unge mennesker i Tromsø avstår fra å få barn, fordi det ikke er barnehageplasser til alle. Vår nye kunnskapsminister mener at barnehagene er mer skikket til å oppfostre barn enn foreldre. Et av hans store problemer er å ikke kunne innfri et av valgløftene innen 2007, fordi; ”når prisene på barnehageplass synker, så øker også etterspørselen”.

 

Hvor kom kravet om full barnehagedekning fra? 
Hva har skjedd? Hva eller hvem er det egentlig som står bak, bestemmer og styrer premissene for hvordan barnet skal ”komme inn” i vår tid? Hvordan har synet på denne type oppdragelse blitt så enerådende? Skyldes det feministers udefinerte kamp, eller mer markedsmekanismenes frie spill og bevisste spekulasjoner, i våre primitive behov for mer materielle goder, der vi mister tid til oss selv og derved våre barn? Konsekvensene er jo nettopp barna i stadig sterkere grad blir ”satt ut” til andre, gjennom det vi nå kjenner som kravet om full barnehagedekning. I hvilken grad kan noen på en slik bakgrunn, finne rimelige motiver til å reise spørsmål omkring; menneskelig evolusjon, eller ”outsourcing” av barndommen?

 

En gammel idè
Ideen om å ”sette ut” barna og avskaffe seg selv som foreldre og familie er ikke ny. Vi kjenner for eksempel godt til det gamle Sparta, kibbutzene i Israel og ukebarnehagene i Kina. I vår vestlige og moderne kultur er motivene selvfølgelig helt forskjellige. Kanskje dreier det seg mer troen på at outsourcing er det riktige, ved at vi lar oss fasinere av ny teknologi og bestilt forskning, som forteller oss at dette er den eneste veien frem mot full likestilling og et bedre samfunn. Altså en slags upåaktet videreføring av en kulturell menneskeskapt evolusjon. Selvrealisering og karriere er jo nesten de eneste verdiene som blir lagt vekt på i dagens massive reklame og mediavirkelighet. Politisk sett er det nesten utelukkende det effektive kunnskapssamfunnet som skal skaffe oss identitet. I statens ønske om full barnehagedekning må det da også ligge sterke elementer av å underkjenne foreldrene som ansvarlige forbilder og oppdragere av egne barn, for å få frem nyttige samfunnsborgere. Dette blir også direkte uttalt fra noen våre mest fremstående politikere.

 

Ennå er det tid?
I hvilken grad kan det da tenkes at vi ut fra perspektivet; menneskelig evolusjon (her; tilfeldig kulturell utvikling), er i ferd med å realisere full barnehagedekning, uten at vi har tenkt over det, som første steget til å gjøre barnehagetilbudet obligatorisk og lovfestet på lik linje med for eksempel skolestart for seksåringer? Vil vi da i tilfelle komme til å tråkke over noen u-tiltenkte grenser, i det som sett utenfra, kan beskrives en lovbestemt rett og plikt til ”outsourcing” av barndommen? Ennå kan det være tid å spørre om vi bør forstå det som skjer, som begynnelsen på et kollektivt krav om en totalitært overgivelse av våre barn? Hvordan skal vi klare å komme forbi uforstanden, redselen og skammen; om å ”føre mor tilbake til heimen”, som eneste alternativ?

 

Hvor mye vet vi egentlig?
Uansett hvilke spørsmål, svar eller argumentasjon vi kommer med, så vet vi antakelig nok til å kunne erkjenne, at det ikke er barnets behov som har styrt eller styrer utviklingen. Antakelig må vi lete helt andre steder enn hos barnet selv, som forklaring på utviklingen. I den pågående debatten kommer det fortløpende påstander fra forskere og samfunnsvitere som mener at barn både tar skade og ikke, gjennom langtidsopphold i barnehage. I det siste har imidlertid noen fagfolk stått frem og hevdet at vi egentlig vet svært lite om konsekvenser, der vi utelater å ta hensyn til barns biologiske og predestinerte behov for tilknytning til èn person tidlig i menneskelivet.

 

Vi vet likevel at Barnekonvensjon, vårt eget barneombud og titalls barnerettighets-organisasjoner både i og utenfor Norge, alle er virkelige eksempler på at vi kunne og burde ha handlet annerledes enn det historien og dagens situasjon viser. Langt på vei kan vi si at den faglige og politiske diskusjonen befinner seg i grenselandet for enten/ eller, hvor det blant annet hevdes at det ikke finnes vitenskapelige beviser for at full barnehagetid er skadelige for barna, hvis bare den pedagogiske kvaliteten er god nok. Men fins det beviser for det motsatte – at barna får et spesielt bedre barne-og voksenliv gjennom så mye oppholdstid i institusjon? Ut fra det vi allerede vet, bør vi i det hele tatt komme i nærheten av diskusjonen om grenselandet for hva som kan være psykisk skadelig for et barn?

 

Hvor står vi?
Hvor står vi så egentlig i dag? Befinner vi oss allerede der hvor de aller fleste foreldre i virkeligheten bare ønsker en slags total ”outsourcing” av barndommen, bare prisene synker tilstrekkelig? Det er jo ikke alltid bare morsomt og selvrealiserende å få barn og oppdra dem. Det krever mye av vår tid. Tid vi heller kunne ha brukt på vår karriere, lært oss et nytt språk, satt oss bedre inn i franske vinårganger, eller blitt bedre til å følge med og ivareta investeringene våre på aksjemarkedet.

 

Men er ikke det å få barn et valg man tar fordi man vil leve et familieliv? -et liv hvor kun èn snever selvrealisering må vike for en realisering av en selv i et kjærlighetsforhold, som samtidig innebærer det største ansvaret et menneske kan ha – å selv ta vare på det barnet man har satt til verden?

 

Noen ganger kan man få inntrykk av at man får barn fordi det å ha barn er det moteriktige ekstrautstyret man bare må ha i den trendy stasjonsvognen, litt søt underholdning på stranden en varm sommerdag eller noen som bestefar kan fore med smørkarameller foran en lun peis. Det er i hvert fall slik reklamen fremstiller det. Barnet fremstilles ikke som en del av familien, men først og fremst som noe som familien har.

 

Verdier harde tall og fakta
Et videre perspektiv på verdien av å ta vare på og oppdra barn, fremkommer i harde tall og fakta, i forhold til karriere og status. Gjennom de 600 mest alminnelige yrker i Norge med hensyn til status og lønn, finner vi på 596. plass, de ansatte i våre barnehager med 1. linjes kontakt med barna.

 

Behov for nye vitenskapsfag?
Under erkjennelsen av stor mangel på objektiv forskning på feltet og forskning som for eksempel angår menneskets biologiske behov for trygghet i barndommen som forutsetning for utviklingen av et godt og harmonisk liv, bør vi herunder kunne ta oss tid og råd til å stille spørsmål om verdien vår tids kultur i virkeligheten setter på sine barn. For i hvilken grad har de enerådende vitenskapsfagene pedagogikk og psykologi, (som ganske stilletiende forsvarer utviklingen, og som det stadig vekk refereres til) utviklet seg til teknokratenes og effektivitetens redskap, mer enn som redskapsfag til forvaltning av menneskelige ressurser.

 

Holdbare påstander?
Hvor holdbare er egentlig påstandene om at; ”det er ingen vei tilbake”, familiene ikke har råd til annet enn å ha barna i barnehage! – eller at; alle mennesker får det best ved å få det samme pedagogiske og psykologiske tilbudet utenfor familien”! Men kan ikke dette også være gode påstander og argumenter for å utvikle ”statens barn” og/eller totalitære regimer siden? Nå kan det kan neppe hevdes at det norske Storting og regjeringen er bevisst i å ønske en slik utvikling. På den andre siden kan den sterke viljen til ”outsourcing” av barndommen gjennom politikerne i vår tid, komme til å skape uante og helt unødvendige sosialmedisinske og sosialøkonomiske belastninger for dem som kommer etter oss.

 

Hva skal til, og hvordan kan vi organisere oss for å finne en holdbar sammenheng, og se på oss selv på nytt igjen?
Det dokumenteres ofte nok i media at hvert 5. norske barn/ungdom har for store psykiske vansker i sine liv, for ikke å snakke om dem som sliter med fysisk utagering, som blir mobbet, som får anorxsia, som utøver selvskading, som velger å ta sitt eget liv, som slutter i skolen, som blir spillavhengige, som ruser seg stadig tidligere, som akkumuleres til de kriminelle miljøene, som lemlester andre og voldtar. Bare ut fra noe av den forskning og dokumentasjon som allerede foreligger herunder, bør det kunne beskrives som særlig uforstandig, å ikke forsøke å skape motforestillinger og debatt, i det som faktisk kan være i ferd med å eskalere ved at vi litt etter litt, nesten umerkelig vil komme til å aksepterer en gjennomgående ”outsourcing” av barndommen. For eksempel vet alle praktiserende pedagoger at ”pedagogikken” gjennom alle statens reformer gradvis, og i stadig sterkere grad endres fra fagkunnskap til sosialisering. (Jfr. nye begrep og funksjoner som sosiallærer i skolen).

 

Journalistene er med
Fra journalistenes hoder i aviser og andre medier, er det også interessant å merke seg dreiningen til å skyve ansvaret for å ta hånd om egne barn over på det offentlige. Behovet for å endre lovverket kan være nært forestående, i det at foreldrenes lovfestede behov for hjelp fra skolen til å oppfostre barn, kan bli til skolens behov for hjelp fra foreldrene.

 

Barndom i barnehage, skolefritidsordning, fritidsklubb, heltidsskole eller ”outsourcing” av barndommen behøver ikke å være et utilfredsstillende tilbud å gi til et barn i vår tid. Men tilbudet kan heller ikke bli bedre enn nettopp det. Spørsmålet er om i hvilken grad vi handler mot bedre vitende, i det vi har eller burde kunne ha forutsetninger til skaffe oss ny forvaltningskunnskap om barndommens betydning, for å utvikle helt enkle harmoniske mennesker for seg selv og siden for samfunnet? Antakelig ville det vært bedre for alle parter, og særlig i grad innenfor et sosialmedisinsk og sosialøkonomisk perspektiv, at det offentlige heller tok ansvaret for å sette foreldrene i stand til å ta hånd om sine barn. For hva skal i det hele tatt til for at vi skal kunne forstille oss komme i gang med helt ny og objektiv forskning, utvikle nye vitenskapsfelter i tillegg til de pedagogiske og psykologiske, og som på en bredere fornt kan analysere sammenhengen mellom alt vi kjenner og beskriver som sosialmedisinske og sosialøkonomiske utfordringer – i det som nå stiger frem i landet – og som rimelig berettiget kan omtales som at; ”forspillet til outsourcing av barndommen er godt i gang?”

 

Med evolusjon menes at; ”de enhetene som er sterkest, vil uten videre overleve på bekostning av de svakeste”.
Gjennom; ”outsourcing av barndommen” har vi antakelig uten videre (bare ved at vi tenker over det) unik forutsetning til å tenke over hvorfor vi har en mening med det vi er i ferd med å gjennomføre?

Andre nyheter