Lær av trær

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Margreth Olin

DET STÅR EN LÆRER i døra til et klasserom, et sted i Norge. Det er tidlig en morgen. 28 elever passerer henne. Det tar tid. Hver og en stopper foran henne. Hun rekker frem hånda, hilser dem velkommen. Ser dem i øynene. Hver og en tar hun seg tid til. De som har det mest travelt holder hun ekstra lenge, stopper dem, gir dem tid til å puste ut et hei. Så lukker hun døra og stenger hele verden inne. Det skal jobbes. 29 mennesker jobber hver dag sammen i dette rommet. Uten klimaanlegg, med puss og kitt som faller fra veggene. Noen hvisker, noen leser, noen ser ut av vinduet, en rekker opp hånda. Hun skal besørge dem alle. Hun har en helt ny elev også, som bare har bodd i Norge i 18 måneder. Når dagen er slutt stiller læreren seg på nytt i døra. Hun er spent nå. Hun lovte seg selv når hun begynte som lærer at hun skulle klare å stimulere dem alle, varme dem i løpet av dagen. Hun tar imot 28 hender, noen lange og tynne, noen lubne, så langt er alle varme. Så står den nye jenta foran henne, den nye jenta med det vakre sjalet. Hånda hennes er like kald som guttenes bakerst i klasserommet. Like kald som den var når hun kom i morges. Hun kjenner at hun ikke når dem. De er også noens barn, tenker hun. I tillegg til å være hennes er de også noen andres. Noen som burde få vite at skolen ikke har nok ressurser til å møte hvert enkelt barn. Norge er privat rikdom og offentlig fattigdom. Noen betaler en pris for dette. Alt handler om penger. Flytting av penger. Den gale veien.

 

DET SISTE ÅRET har det blitt 1641 færre lærerårsverk i grunnskolen. Dette er samtidig med at elevtallet har økt med 7280 elever. Det er visst ikke bruk for så mange lærere lenger. I visjonene for en ny skole snakkes det ikke om at det fins grenser for lærere også. Hvis et barn blir sett tror jeg barn evner å se, som er en forutsetning for å lære. Da vil barnet rolig kunne gro i visshet om at noen får med seg det underet det er å reise seg, løpe avgårde, uttale mystiske navn. Noen spør; Hva har DU sett i dag? Da er vi ved essensen i det jeg skulle ønske at alle barn hadde lært på skolen.

 

JEG TROR CLEMET er bekymra for skolen. På ordentlig. At norsk skole ikke er god nok. Men jeg er ikke så sikker på at hun ser det enkelte barnet. En god skole for Clemet er ikke nødvendigvis en god skole for mitt eller ditt barn. Selv om vi vil at barnet skal lære seg å lese, for all del. Opplæringsloven for eksempel, burde alle barn kunne utenat: ”Alle barn har lovfestet rett til tilpasset opplæring og undervisning”. En slik lov må ta høyde for at barn er forskjellige og har ulike behov. En slik lov krever ressurser og bygger på en dyp respekt for det enkelte individet. En utdanningsminister bør ha visse ryggmargsreflekser. Hvis et skolebibliotek stenges, rykkes det ut med blålys. Det kan tenkes, minister, at det finnes ungdom som elsker bøker, barn av foreldre som ikke har råd til bøker. Vi må begynne å snakke om begreper som respekt. For elever og for lærergjerningen. Barn har en medfødt evne til å lære, til å ta etter de som er eldre. Vis respekt og barnet respekterer andre. Noen forhold er så innlysende og enkle at det nesten ikke er til å holde ut.

 

SKOLENE SKAL RANGERES etter elevenes prestasjoner. 2 av 3 kommuner klarer ikke å skjerme skolene når pengene skal forvaltes. Testingen av elever og fokus på prøver og målinger skjerper konkurransen fremfor evne til å samarbeide og løfte I flokk.. Innføringen av en mer stresset skolehverdag lukker øynene for at læring er en organisk prosess. For at veien er målet. Samtidig evalueres 6-års reformen. Det var for få motkrefter den gangen barn på 5-6 år for første gang fikk sekk på ryggen og ble kjørt kort eller lang skolevei til den enorme skolebygningen. Bare Steinerskolen snakket om “kongeåret i barndommen”, og hvorfor det ikke måtte bli borte. 6-åringen ser seg selv på en måte som et og to år yngre barn ikke gjør. De briljerer i leken, mestrer den til fulle og ser at de yngre barna ikke gjør det, at de yngre trenger en hjelpende hånd. – Det er kaldt og du trenger jakke hvis du skal ut nå, sier 6-åringen og hjelper 4-åringen på med parkdressen. 6-åringen vet at hun kan. Hun er kongen i ungeflokken og nyter de yngres barna respekt og slik vokser hennes selvtillit og hun står klar til å møte utfordringer og bære den byrde det er å bli minst i den store skolegården når hun fyller 7. For hun vet litt om hvem hun er og hun har kjent på hva hun kan. Og hun er litt stor og sterk inne i seg når det trengs. 6-års reformen glemte barnet. Plutselig, rett fra å være midt I ungeflokken i barnehagen, bortglemt i seg selv og leken, står 5-6-åringen I skolegården. Det året hun skulle krones til konge, ble hun den minste. Hun ble løpt ned i gangen og fikk plaster på såret. Og hun rakk aldri å få den stolte følelsen inne i seg når 4-åringen stakk en liten, skitten neve I hånda hennes og hun var den trygge, store jenta. Evalueringen av 6-års reformen sier at det var visst feil å leke hele det første skoleåret. Nå skal de begynne å lese og skrive og regne med en gang, Statsrådene er riv ruskende gale eller kåte på å få et par linjer i norsk skolereforms historiebok. Det blir satan til koloss. Ingen spør om det kanskje var feil å begynne på skole i det hele tatt som 6-åring. Utenom kanskje barna, noen av guttene, de som faller utenfor. Som har mark i baken, som vil være ute, leke, klatre i trær, som vil bebo hele seg og være fri. Men de er det jo ingen som spør. Etterhvert gis de kanskje en diagnose og får behandling for at de ikke passer inn i systemet. Problembarna. Skoletaperne. En og en går de ut av skolen og bærer ansvaret for sin egen fremtid og det som gikk galt. Jeg tror det er på tide å løfte dette ansvaret over på noen andres skuldre.

 

Jeg savner noen som snakker menneskekunnskap. En basis som ikke lar seg endre hvert tiår. Som skinner over alle skolebygg og ligger nedfelt i hver murstein i landets skolehus. Skolen huser mennesker med kvaliteter som ikke kan måles. Nå har det blitt slik i Norge at lærere og rektorer er redd for å uttale seg om forholdene I skolen i frykt for å miste jobben. Man har informasjonmedarbeidere ansatt I kommune og stat, som er 100 % lojale mot arbeidsgiver, som går på kurs for å finne ut hva det lønner seg å si. Det er viktigere i våre dager å holde budsjettene enn å ta vare på barnet ditt. Det forventes “lojalitet mot skoleeier”. Er det noen som kan definisjonen på demokrati? Og hvem faen betaler for skolen?

 

NÅR POLITIKERNE skal snakke om norsk skole så sammenligner de seg med utlandet. Underforstått, VI bruker for mye penger på skole. Vi gjør ikke det. Skolen er fremtiden. Men resultatene star ikke forhold til ressursbruken. Snakk da med ungdommene. Vi har et Norge med store sosiale forskjeller. Vi har unge mennesker med like lange arbeidsadager som de voksne. Som sover på sofaen hjemme, I mangel på et eget rom. Som hjelper småsøsken med norskstil og leselekse fordi foreldrene ikke kan norsk. Vi har ungdommer som føler seg forskjellsbehandlet . Som selv om de er født i Norge automatisk ble plassert I norsk 2 klasse og føler seg undervurdert sine evner og muligheter. Vi har barn med ressurser som skolen ikke oppdager fordi praktiske, estetiske og fysiske fag har for liten plass. Ikke slik at teoritrøtte elever skal ha andre fag enn de andre, og forskjellene bli enda større. Alle skal ha en bredere basis. Opplevelse av mestring forplanter seg. Selvtillit og troen på at jeg kan noe er en annen forutsetning for å lære. Identitetsbygging og etikk. Vi vil ikke ha færre voksne pr. barn I barnehage eller i skole. Vi vil at barna våre skal sees, møtes. Hver og en. Utlending eller norsk. Den første skoledagen, når det vakreste av alle barn, ditt barn, banker på skoledøren, så skal noen vite at her står det et helt menneske med store forventninger. Det hun bærer på, det som er henne, skal løftes frem, stimuleres slik hun kan bli trygg I seg selv og gjennom det møte andre Kunnskapen om skolen kan ikke basere seg på statestikk. Den lyver. Hold effektiviseringstiltakene langt unna barna. Skolene er ikke bedrifter. Elevene er ikke produkter. De viktigste kvalitetene i skolen kan ikke måles. Så la deg ikke lure. Et kunnskapsløft er helt umulig i seg selv. Løft menneskene. Ved å gi dem tid og rom til å gro i ro.

Andre nyheter