Hvor er det frie valg?

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Trude Løtveit

 

Jeg er en av de mange tusen her i landet det ikke snakkes om i det offentlige rom. En av de mange som må bekrefte min egen eksistens i kraft av min bevissthet om at jeg er en viktig person. Jeg er den som ikke eksisterer, og om så var, har fått klar beskjed om å slutte med det umiddelbart Jeg er en av dem som må nøye meg med å være et mørketall, dette i lys av brutto nasjonal budsjett, sammen med prostituerte, narkomane og de ”skjulte ledige” som det heter så fint på fagspråket. Hvem er det vi snakker om, tenker du, eller har du allerede gjettet det? Jeg skal gi meg til kjenne, jeg er mor til tre, og har av denne grunn arbeidet hjemme i lengre perioder i mitt liv. Jeg er hjemmearbeidene rett og slett.

 

Etter å ha sett på sommeråpent onsdag 9. aug.06 hvor diskusjonen gikk høylytt om hvem som kommer best ut etter en skillsmisse, så handlet dessverre alt om penger. Nå var det jo økonomi de diskuterte så det var kanskje ikke så rart, men allikevel. Det var faktisk veldig mange andre temaer som ble berørt uten at det ble tatt tak i. det Synd, for dette handler jo om så mye mer enn økonomi, bl.a. om forholdet mellom kvinne og mann, om barn, om verdier, om samfunn og politikk, om det og forholde seg til sin egen virkelighet og ikke bare idealer og fine teorier. Kjell Erik Øie avsluttet diskusjonen med å konstatere fakta, kvinnen måtte bare se å komme seg ut i arbeid å tjene mer, og å slutte å ” gå hjemme”, da ville alt bli vel, og rettferdigheten ville seire her i verden, eller i vesten eller hva det var han sa? Jo da, du hørte riktig ”gå hjemme” sa han, han har tydeligvis tilgode å gjøre det han skal på hjemmebane. Alle som har vært hjemme med barn mer en tre dager vet at dette ikke er stedet man går, nei her må armer brettes opp og arbeid gjøres. En annen trist ting med denne diskusjonen er jo at når all vår strev og møye både ute og hjemme kun motiveres av økonomiske gevinster i en mulig skillsmisse, så har vi et stort moralsk og etisk dilemma foran oss. Det begynner snart å høres ut som det er tvangsekteskap vi har begitt oss inn på.

 

Nok om sommeråpent, sommeren er allikevel over, og glemt er vel snart alt som ble sagt den kvelden. Jeg vil heller bruke litt tid på å se meg litt tilbake, se litt på hvorfor jeg gjorde mine valg da jeg ble mor, og hvorfor jeg valgte akkurat sånn jeg gjorde. Da jeg startet min karriere hjemme, valgte jeg å kalle meg husmor, dette fordi jeg syntes det klang vakkert og beskrivende, jeg var jo blitt mor og jeg hadde et hus. Fikk assosiasjoner til det gamle ordet husfrue, til opplysning så var dette ordet helt tilbake til middelalderen en betegnelse på kvinnen i huset, og hennes posisjon. Det sa noe om hennes makt og myndighet, og hennes store autoritet Hun bar nøklene rett og slett, dette ga sterk identitet og stor innflytelse både på gården, i huset , i familien, i nabolaget og i samfunnet forøvrig. Jeg må innrømme at jeg var fristet til å låne formuleringen, men det ble vel litt sært å skulle bruke denne tittelen i selvangivelsen eller i andre sammenhenger. Nei, husmor det var greit, det var jo det jeg var, og det var det jeg hadde valgt .Men jeg oppdaget at dette ikke var så greit allikevel, spesielt når jeg presenterte meg i perifere sosiale sammenhenger, eller på offentlige kontorer. De så ofte på meg med en undrelig mine, og lurte på om de hadde hørt rett. De utstrålt en slags frykt, å lurte antagelig på hva man snakket med en husmor om. Det hendte det ble påfallende stille en stund etter at jeg lot bomben falle. En gang da jeg skulle søke husbanklån og jeg skrev husmor i søknadspapirene, lurte vedkommende på om jeg hadde vært arbeidsledig lenge. Jeg er ikke arbeidsledig sa jeg, jeg, jeg tjener bare ikke penger.

 

I rettferdighetens navn, jeg kan jo forstå noen av reaksjonene, vi lever tross alt langt ut i tiden, og barnehagene er jo funnet opp, landet vårt var bygget opp etter krigens meritter, oljen var pumpet opp av havet, og det gjenstod jo egentlig bare å gjøre det vi hadde mest lyst til, eller hva? Kvinnefrigjøringen sto fortsatt på agendaen, det besynderlig med den på 80 og 90 tallet var at den store kampsaken var å bli lik menn, opplevde jeg, mer enn å styrke kvinnens posisjon og identitet. Slagord som ”gratis barnehage til alle”, sa litt om hvor skoen klemte. Nå hører det med til historien at ingen spurte meg hva jeg ønsket, kanskje sa jeg det heller ikke. Det var rett og slett ikke så lett på 90 tallet å forsvare at man i det hele tatt oppdro sine barn selv, du vet barnehagene var jo ikke bare en oppbevaringsanstalt, men et pedagogisk tilbud til det beste for barnet. Jeg leste bl.a. artikler i Aftenposten med stoff hentet fra ”seriøs” forskning i USA, jo da, det er ikke lenger siden vi lot oss påvirke fra den kanten. Jeg leste følgende: ”Barn som blir gående hjemme med mor /far/ ol. og ikke får pedagogisk undervisning og stimulans i barnehage de førsteleveårene, vil etter mest sannsynlig beregning måtte gå i hjelpeklasse på skolen, og siden havne i fengsel”

 

Mitt valg kjentes ikke helt fritt skal sies. Jeg valgte som kjerringa mot strømmen, matet meg selv med propaganda om at jeg var en viktig person i mine barns liv, for det var det tydeligvis ingen andre som mente. Det kunne holde hardt til tider, men barna hjalp meg mye, vi fikk gode relasjoner og de gav meg aldri dårlig samvittighet når jeg gjorde andre ting. Grunnen til at jeg valgte å være så mye hjemme handlet jo nettopp om dette at jeg trodde jeg var en viktig person i deres liv. Jeg ville så gjerne bli godt kjent med dem, jeg ville være deres nærmeste på godt og vondt. Her vil kanskje noen innvende, ”det kan hun si, alle kan jo ikke bare være hjemme, ting koster penger og noe skal vi leve av”. Til dem vil jeg si, dette er og blir et valg, jeg valgte bort stort hus, nytt kjøkken og sydenturer. Vi lever i verdens rikeste land, aldri har vi klaget mer og aldri har forbruket vært større. Kanskje vi bør slutte å bygge så store hus at vi ikke har råd eller tid til å oppholde oss der. Apropos være hjemme, ordet husmor er vel per definisjon ute av dansen. Tror knapt vi kan finne det i noen ordbok lenger. Har lurt på om ordet virke litt truende, det har jo en viss pondus, et sus fra fordomstider ved seg HUS og MOR, kraftige ord, og for all del ikke missforstå, HUS og FAR ikke verst det heller. En dag prøvde noen, skulle gjerne vist hvem, å bytte ordet ut med et nytt; nemlig ordet ”hjemmeværende”. Hør på det ordet da, hjemmeværende, det er da identitetsløst og kjønnsløst, du kunne like godt ha sakt sengeliggende, eller tissetrengt. Det eneste vi får opplyst er at det foregår i hjemmet , og at det her handler om en væren ikke en gjøren. Ordet syder ikke akkurat av aktivitet for å si det sånn. Nu vel, kan det være nødvendig å henge seg opp i slike små detaljer da?

 

Mitt poeng er ikke å få kvinnene til bake til kjøkkenbenken, bortsett fra en påminnelse: Kjøkkenet er en god arbeidsplass for både kvinner å menn. Mitt poeng er heller ikke at alle skal velge som meg. Jeg har alltid tenkt at vi er svært heldig her i vesten som har så stor frihet, frihet til å kunne gjøre det vi vil, bli hva vi vil, gifte oss med hvem vi vil osv. Mitt anliggende handler rett og slett som jeg startet: Jeg er en av de mange tusen det ikke blir snakket om i det offentlige rom. Jeg vil fortelle at vi finnes, at vi tror på det vi gjør og er viktige i den store sammenheng, at vi er hjemmearbeidende og ikke hjemmeværende. Så spørsmålet blir som følger, hvor er det frie valg det snakkes så mye om i denne verden?

 

Kan kvinner eller menn med hånden på hjerte velge denne vegen fritt, da de ikke blir sett, ikke blir nevnt, uten status eller noe form for lønn? Vi har da barnetrygd og kontantstøtte tenker du. Tilbake til retorikken, trygd og støtte, det er vel ikke akkurat drømmeordene i en verden som vil opp og fram. Jeg har full respekt for alle andres valg, jeg er imponert over mennesker som klarer arbeid både ute og hjemme, jeg er glad når kvinner og menn på en god måte klarer å dele på arbeidsoppgavene, jeg er ydmyk i møte med alenemødre og alenefedre som klarer sine braser. Jeg er bare sint på vegne av alle dem som ikke en gang har en rett til å eksistere i kraft av et reelt og fritt valg.

Andre nyheter