Hvilken kunnskap har kunnskapsministeren?

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Godi Keller

Hvis du skal ha reparert din bil går du til en bilreperatør. Det er et menneske som vet noe om hvordan biler er skrudd sammen. Folk som vet særs mye om hvordan biler er skrudd sammen, blir satt til å videreutvikle biler og konstruere nye, forbedrede modeller. Slik er det i de fleste yrker. Det finnes en fagkompetanse som har blitt opparbeidet gjennom erfaring, testing og dokumentert kunnskap. På toppen er spisskompetansen.

 

I noen fagområder forholder det seg ikke slik. Skoler og barnehager for eksempel. De som vil videreutvikle dem, mistenker jeg for å mangle den mest elementære fagkunnskapen. Det er mennesker som enten ikke vet hvordan barn utvikler seg eller som av politiske eller økonomiske grunner blåser i det. Eller som bare synser. I disse dager blir dette synliggjort ved kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell og hans SVennekrets. De mener nå at femåringer bør få noen timer med matematikk og norskopplæring, i barnehagen vel å merke.

 

Først ble skolestarten senket fra syv til seks. Vi som protesterte den gang husker forsikringene om at leken dermed ikke skulle erstattes med tidligere teoretisk læring. Det var løgn. Det ble en regelrett skolestart. Barna skulle lære skolestoff tidligere. Etter det har presset fortsatt. Politiker Erna Solberg lanserte ideen om å åpne skolen for fireåringer, sterke krefter presser dataskjermen inn i barnehagen, og nå kommer politiker Solhjell altså med dette.

 

Man må anta at politikere lytter til råd. Det er for en utenforstående vanskelig å vite hvem som i slike saker kan ha visket i øret til Solberg eller -hjell. Jeg bør ikke spekulere i det, selv om tanken uvegerlig vandrer til alt fra dataindustrien til lærebokbransjen. Én ting står imidlertid klart for meg: mennesker med innsikt i barns utvikling var det neppe.

 

For mennesker med pedagogisk fagkunnskap vet en del elementære ting:

Læring er så mye. Toåringen lærer kolossalt mye, men hun lærer fundamentalt annerledes enn åtteåringen. Læring er ikke bare et spørsmål om en viss mengde kunnskap som skal porsjoneres ut i stadig større biter. Læringen foregår på helt ulike arenaer. Det lille barnet er i stand til å lære noe så komplisert som morsmålet. Men det lærer det ikke gjennom forstanden. I denne alderen lærer barnet gjennom etterligning. Vi forklarer ikke preposisjonsbruken for det lille barnet. Barnet kan den fordi det har øvet og øvet. Denne øvelsen foregår på en læringsarena som heter leken, ikke den styrte leken som voksne finner på med pedagogiske baktanker, men frileken som er barnets egen bearbeidelse av virkeligheten.

 

Fri lek er den mest effektive læringen i førskolealderen. Slik lek er dessuten livfull og bevegelig. Tenkningen er ennå ikke klar og begrepsfiksert, men bilderik og fantasifull. Og den indre bevegeligheten er uløselig knyttet til den fysiske bevegeligheten. Litt spissformulert kan man si at det lille barnet først og fremst lærer gjennom fysisk bevegelse. At barn beveger seg mye har derfor en dobbel betydning: det tjener både erobringen av kroppen (motorikken) og den er fundamentet for all læring.

 

Det er praktiske, virkelige opplevelser og egne erfaringer som styrker muligheten for senere abstraksjoner og dermed for intellektuell læring.

Når du altså ser et lite barn sitte i sandkassen eller bøyd over dukkevogna, da ser du et menneske i arbeid, ikke et menneske som kaster bort tiden. Det bruker tvert imot tiden godt. Og det trenger tid. Når den er over snakker vi om skolemodenhet. Det er i virkeligheten ikke så lett å definere hva skolemodenheten beror på. At mennesker i alle tider og i ulike kulturer har satt syv år som en terskel over til et nytt livsavsnitt, beror ikke på en overflatisk konvensjon, men på erfaringer og intuisjon.

 

Nå har mye endret seg. Senket skolestart blir begrunnet med at samfunnet endrer seg. Visst, samfunnet har endret seg. For barnet betyr det blant annet mer stillesitting foran skjermen eller i bilens baksete. Det i sin tur gir mindre tid og rom for bevegelse. Mange barn får simpelthen ikke gjort sitt arbeid i førskolealderen. Og mennesket forandrer seg ikke like raskt som den teknologiske omgivelsen. Et av resultatene er større fysisk uro i grunnskolen. Senket skolestart eller ennå mer innlæring i skolemessig forstand og ennå mer stillesitting er skritt i feil retning, likeså forsøkene på å få små barn til å lære ved å sitte foran en skjerm. Det lille barnet trenger tvert imot mer bevegelse, større rom for lek. Skolen bør ikke dyttes nedover i alder, men lærerne bør bringe mer bevegelse inn i sin undervisning. Hvis ikke, kommer disse skolereformer i feil retning til å ha motsatt effekt: ennå større uro og mer skoletretthet.

 

Pedagogikk handler ikke om å få gjort tingene så fort som mulig, pedagogikk handler om å gjøre det rette i rett tid. Mennesket skiller seg dessuten fra dyret ved at vi utvikler oss svært langsomt og ved at vår barndom er forholdsvis mye lengre enn dyrenes. Det er ingen konstruksjonsfeil, men et faktum pedagogen må ta hensyn til.Det er elementært. En kunnskapsminister må vite slikt før han kommer med nye fiffige ideer. Det må forventes at kunnskapsministeren må bygge sine ytringer på kunnskap, ikke på synsing.

Andre nyheter