Hva med barna?

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Irene Nesfeldt, trebarnsmor, førskolelærer og leder i Fødsel i Fokus.

 

Etter at Sylvia Brustad takket ja til å bli minister i den nye regjeringen, har det vært debatt i media om omsorg for barn og likestilling. Helse- og omsorgsministeren har selv stått frem, og hun har blitt omtalt i aviser de siste ukene. Jeg skjønner at det er vanskelig for Brustad å få kritikk i denne saken, men debatten er svært viktig og burde foregått uten at vi må ha personlige eksempler. Det er i dag dessverre vanlig at en sak ikke blir belyst før en kjendis eller offentlig person blir aktuell. Brustad ble vel også ekstra utsatt da hun sto avbildet på forsiden av Dagbladet med sin sju måneder gamle datter og uttalte at den nye jobben ikke skulle gå utover barnet. Jeg undrer på om ikke vedkommende etter et par uker i arbeid vil moderere uttalelsen noe. Jeg er trygg på at helse- og omsorgsministeren vil prioritere jobben sin ved for eksempel en fugleinfluensaepidemi i landet.

 

Sylvia Brustad har i intervju på P1 nylig fortalt at de har organisert det slik at barnets far på et fast tidspunkt hver dag skal komme på kontoret hennes med datteren,slik at hun kan fortsette å amme. Jeg er selv mor til en sju måneder gammel gutt, og tror ikke det hadde vært heldig for ham å skulle fraktes gjennom Oslo hver dag for å få mat og kos når det passer for timeplanen til en topp-politiker. Et lite barn bør oppleve at omgivelsene tilpasser seg det, ikke at det for enhver pris skal tilpasse seg omgivelsene. Det er for store krav til små barn.I media har det også vært kritisert at noen reagerer på at Brustad får motstand for å forlate barnet sitt, mens Erik Solheim som har fire barn, hvorav ett bare er tre måneder, ikke fikk samme refs da han takket ja til bistandsministerposten. Dersom min mann hadde fått tilbud om en slik stilling ville det vært uaktuelt av hensyn til våre tre små barns behov og familiens velferd. Det er helt greit at Brustad og Solheim tar et personlig valg om at de ønsker disse spennende jobbene. Likevel må det være lov å hevde at når foreldre har svært krevende jobber når barna er små, vil det i større eller mindre grad gå utover barna og familielivet.

 

Jeg synes likestilling er et viktig mål og jeg ønsker et likestilt samfunn med blant annet likelønn, samme muligheter i arbeidslivet uavhengig av kjønn, fedre mer på banen hjemme og i forhold til barna, arbeidsplasser tilrettelagt for ansatte med barn osv. Karita Bekkemellem og Ellen Arnstad snakket om dette i TV2s frokostsending 26.10. etter tildelingen av ministerposten til Brustad. De syntes det var uhørt at enkelte var skeptisk til dette, og reagerte på at man stiller spørsmål om småbarnsmødre skal ha lederstillinger og krevende yrker. Arnstad fortalte at i bedriften hun leder hadde de opplevd at det var vanskelig for kvinner med barn å mestre hverdagen og arbeidet. Som et resultat av dette hadde de for ti år siden gjort noe med dette, og hun virket svært stolt da hun fortalte om tiltakene. De hadde blant annet ansatt en barnepleier som tok seg av de ansattes barn ved sykdom og lignende, og de hadde sommeråpen barnehage og aktivitetsrom som løste vanskelige plandager i barnehage og skole. Jeg synes det høres helt forferdelig ut. Hun får det til å høres ut som barn egentlig er et problem. Hvem er det som må tilpasse seg for at de skal produsere damebladet Henne? Ikke én gang i løpet av dette intervjuet nevnte Karita Bekkemellem og Ellen Arnstad barna og deres situasjon, behov og ønsker. Hva med tredjeparten i denne debatten: barna? Er det noen som spør hvordan de virkelig har det? Er det noen som virkelig forsøker å se det fra barnas perspektiv og forstå dem på et emosjonelt nivå? Hvem skal kjempe for barnas oppvekstmiljø, barndom og livskvalitet i denne kampen?

 

Lege Fridtjof Andersen har i denne debatten stilt spørsmål ved småbarnsmødre som gjør yrkeskarriere. Han har som fagperson og på bakgrunn av erfaring fortalt om at mange barn har store problemer, og han mener barn trenger mor mye mer tilgjengelig og nært de første leveårene. Han fortalte nylig på P1 at han mener at det ikke er gunstig for barna at småbarnsmødre er mye borte fra dem. På grunn av slike meninger blir han nærmest utskjelt for å ha et gammeldags og kvinnefiendtlig menneskesyn, og være en brems for likestillingen av tidligere likestillingsombud Ingunn Yssen. Jeg synes det er flott at noen tør prøve å forstå barnas situasjon og tørre å ytre dette. At noen føler seg tråkket på tærne av dette er synd. Det mest sensitive i denne debatten er nok tanken om mor som en viktigere omsorgsperson enn far. Dette er et område med mange nyanser, men jeg tror det blir feil for alle parter hvis vi forsøker å avskrive det som er naturlig. Vi får et kunstig og overfladisk syn på morsrollen. Jeg tror ikke vi får et likestilt samfunn hvis vi ikke tør å være realistiske og ta utgangspunkt i hva som er naturlig. Amming er for eksempel bare noe kvinner kan utføre, og amming er så mye mer enn bare mat og ernæring. Dersom man i dag påstår at mor vanligvis er den beste omsorgspersonen for barnet det første leveåret, er det «som å banne i kirka». Jeg tror fars rolle i barnets liv er like viktig, men den kan ikke erstatte mor; de må ikke settes opp mot hverandre.

 

I løpet av denne valgkampen har to saker vært sterktprofilert; alle i arbeid og full barne- hagedekning/ billige barnehager. Det har ikke vært fokus på barnehagenes innhold og kvalitet, og få stiller spørsmål ved hvordan barna egentlig vil ha det.. Jeg tror ikke vi oppnår likestilling hvis barnas og familiens behov er totalt fraværende i debatten, den blir i tilfelle basert på et kunstig og overfladisk levesett med mange tapere. I mange år har det liksom ikke vært lov å si at foreldrerollen ikke er forenlig med en krevende yrkeskarriere. Likestillingsdebatten blir enspora, synes jeg. I mellomtiden slutter mange kvinner i arbeid eller reduserer sine stillinger fordi de opplever det som vanskelig for familielivet og egen velferd; de blir utmattet og syke av å fylle for mange roller. Mange menn deltar fortsatt ikke like aktivt med barna og husarbeidet som det motsatte kjønn. Samtidig meldes det om at stadig flere barn har problemer. Vi må kunne snakke om dette på en god og jordnær måte til det beste for barna og foreldrene. Hva slags samfunn vil vi ha, hva er virkelig viktig og verdifullt? Vi må tørre å tenke annerledes, og prioritere å gjøre valg som ikke er egoistiske og basert på økonomisk og materialistisk vinning.

 

Barn trenger foreldrene sine og jeg tror ikke krevende yrker, yrkeskarriere og selvrealisering på dette området er forenlig med det å være småbarnsforeldre. Skal vi få like- stilling i arbeidslivet uten at det går for mye utover barna, tror jeg både offentlig sektor og privat næringsliv må forstå verdien av et samfunn som tar godt vare på barna. Tilknytning, nærhet og gode relasjoner mellom barnas foreldre og familie/naturlig nettverk må verdsettes og ivaretas. Det optimale må for eksempel være at arbeidslivet er positive til at både mor og far arbeider deltid mens barna er små, og at arbeidet skjer på barnas premisser. På den måten vil barna forhåpentligvis ha mer tid og nærere kontakt med sine foreldre, og far kan bli mer aktiv med barna og ta del i fellesskapet på hjemmebane slik at det også blir et mer harmonisk samliv mellom foreldrene. Et satsningsområde for den nye regjeringen bør være likelønn og en mer rettferdig lønnspolitikk. Når de fleste menn fortsatt tjener mye mer enn kvinner er det klart at det er kvinnen som reduserer arbeidstiden eller tar permisjon fra arbeidet, mens mannen kanskje bare arbeider enda mer. Dermed blir det negativt for farsrollen og likestillingen i hjemmet.

 

Jeg håper vi kan løfte likestillingsdebatten til et høyere og mer nyansert nivå, og at den kommende foreldregenerasjonen og nybakte foreldre i dag vil tenke moderne og annerledes til det beste for sine barn.

Andre nyheter