FEMINIST FOR KONTANTSTØTTE

Skrevet av Sissel Henriksen


-Hvis jeg var diktator, ville jeg prioritert skolefritidsordninger for å gjøre hverdagen lettere for yrkesaktive småbarnsmødre framfor kontantstøtte. Men slik verden ser ut, mener jeg at kontantstøtte er en løsning som tjener dem som har dårligst råd, sier Kari Wærness, professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen.

Wærness er opptatt av klasseperspektivet når det gjelder barnepass. Hun peker på at det alltid har eksistert en arbeidsdeling mellom kvinner fra ulike klasser på dette området.

-Vi skal huske på at det bare er i en ganske kort historisk periode at kvinner fra alle klasser har ammet og skiftet bleier på sine egne barn. I tidligere tider brukte overklassens kvinner ammer fra lavere klasser. Fremdeles er det klasseforskjeller mellom kvinner, og fremdeles er barnepass dårlig lønnet arbeide, sier sosiologiprofessoren.


Omsorgsfeminist
Wærness mener debatten om kontantstøtte i virkeligheten er en debatt om barneomsorg. Selv definerer hun seg som omsorgsfeminist, ikke likestillingsfeminist.
-Jeg ønsker ikke likestilling innenfor det patriarkalske samfunnet. Hvis alle kvinner skal begynne å oppføre seg på samme måte som menn gjør i dag, risikerer vi å ende opp med likestilling innenfor et teknologisk helvete. Jeg ønsker et samfunn som tar vare på de svakeste, som bygger på de omsorgsverdier kvinner tradisjonelt har stått for. Jeg ønsker å oppvurdere omsorgsarbeidet. For meg er det viktigere at barna får skikkelig omsorg enn at vi får en matematisk rettferdig fordeling mellom mor og far.

Det er med dette utgangspunktet Kari Wærness har tatt til motmæle mot den samstemte kritikken mot kontantstøtte fra andre feminister. Hun mener at barnehagene i dag først og fremst er til for middelklassekvinnene, og anser det som hykleri å si at kontantstøtten betyr at man får betalt for å ikke benytte et samfunnsgode.

-Men det er jo faktisk slik at den eneste betingelsen for å få kontantstøtte nettopp er at man ikke har barnet i offentlig støttet barnehage. Du må da være enig i at dette innebærer å innføre et nytt prinsipp, nemlig at kriteriet for rett til en offentlig ytelse er å ikke motta en offentlig tjeneste?

-Joda, det er for så vidt riktig, men mitt poeng er at det for mange ikke finnes noen offentlig tjeneste å takke nei til. Vi har ikke full barnehagedekning for småbarn i dag, og for kvinner som jobber ettermiddag/ natt finnes det i alle fall ikke noe barnehagetilbud. Noe annet ville det vært hvis det var som i Finland, der prinsippet er at kommunen er forpliktet til å betale foreldrene hvis ikke kommunen selv er i stand til å skaffe barnehageplass.

-Enda verre blir det når man som arbeiderpartikvinnene gjorde, begynner å snakke om at støtte bare skal gå til de som passer barna sine selv. Da blir mitt spørsmål: Hva med dem som har søkt og ikke fått barnehageplass, og som har måttet ordne seg på annet vis med barnepass? Gode barnehager er en løsning på spørsmålet om barnepass, men kontantstøtte er også en god løsning.


Pass eller pedagogikk ?
-Aksepterer du ikke nå veldig lett at full barnehagedekning er en utopi ?
-Det er i alle fall noe som ligger langt fram i tid. Om du satte alle bygningsarbeiderne til å bygge barnehager, tar det likevel årevis å få til. Og så skal du jo ha folk til disse jobbene. Kvinnene vil jo ikke jobbe der. Det er stor mangel på førskolelærere. Mitt poeng er at vi i dag ikke har et offentlig barnehagetilbud til alle norske barn. Før kontantstøtten kom var det bare 15 prosent av barn under to år som hadde barnehageplass, og 61 prosent av dem mellom to og tre år.
Wærness peker på at de nye barnehageplassene som kom på 1990-tallet i hovedsak var foreldredrevne og andre private barnehager med statsstøtte. De ble bygd fordi kommunene ikke greide å bygge ut nok plasser.

-For mange mødre i lavtlønnsyrker er det grunn til å anta at slike foreldredrevne eller andre private statsstøttede barnehager ble for dyre. Også foreldrebetalingen i de kommunale barnehagene har økt mer enn prisindeksen de siste årene. Alt dette er faktorer som bidrar til at det først og fremst er middelklasseforeldre med god utdanning og relativt gode jobber som benytter seg av barnehagene, og at det ”grå” barnetilsynsmarkedet fortsatt er stort, mener hun.

-Men hva med tanken om barnehage som pedagogisk tilbud også til barn under tre år ?
-Barnehagen har tradisjonelt hatt to-tre ulike funksjoner: Pedagogisk tilbud, tilsyn av barn mens mor jobber, og i tidligere tider også som barneasyl/oppbevaringsplass for barna til enslige mødre som måtte jobbe. Jeg opplever at disse ulike funksjonene blir blandet sammen i argumentasjonen rundt kontantstøtte. Som pedagogisk tilbud behøver slett ikke barnehagen være fulldags; det ser vi for eksempel i Frankrike der noen barnehager til og med har lunsjpause der barna går hjem. I Norge har det i stor grad vært fokusert på barnets behov: Hvis barnet først har fått barnehageplass, så har det plassen helt til skolealder. I Sverige har man motsatt ytterlighet; der er barnehagetilbudet nært knyttet opp til mors jobb. Der mister barnet barnehageplassen hvis du blir arbeidsledig, og hvis du er hjemme med ditt nye barn mister større søsken plassen, sier Wærness, og tilføyer:

-Jeg stiller meg også spørrende til hvor viktig barnehagen er som pedagogisk tilbud til barn under tre år. Jeg tror ett- og toåringer kan ha det like bra hos mor, en dagmamma eller bestemor som i barnehagen.


Overdrevet
-Jeg mener skadevirkningene for likestillingen ved kontantstøtte er kraftig overdrevet. Det viser seg jo også at barnepassordningene fortsetter omtrent som før. Det som skjedde med kontantstøtten var at det ble gitt masse nye penger til barneomsorg som foreldrene kunne bruke til det de synes er best. Det mener jeg er bra. Om konsekvensen blir at kvinner i de dårligst betalte og hardeste jobbene på arbeidsmarkedet velger å jobbe mindre mens barna er små, kan jeg ikke se at dette er et problem. Disse kvinnene skal stå i 40 år i de hardeste jobbene. At de får en pause i dette er bare en fordel. Det er et tyranni i dag at alle skal velge det samme. Formell likestilling kan ikke være eneste mål. Mange yngre mennesker jobber for mye i dag, noe også psykologene er begynt å advare mot. Arbeidslivet sluker mer og mer av livene til folk. Spør du barna, så synes de fleste at mor og far har det alt for travelt. Jeg ønsker en oppvurdering av omsorgsarbeid som sådan, og tok allerede på 1970-tallet til orde for omsorgslønn, sier omsorgsfeministen.

-Men det er jo faktisk kvinnene som reelt reduserer på sin arbeidstid. Hva da med kvinnebevegelsens grunnleggende fanesak om kvinners rett til egne penger/egen forsørgelse ? Hvordan ser du på det prinsipielle knyttet til at kvinner risikerer å bli utenfor arbeidslivet i årevis, mister pensjonspoeng og ender som minstepensjonister?
-Jeg tror ikke at kontantstøtten fører til så stor forandring i kvinners yrkesaktivitet. Statistisk ser vi at det er blitt liten forandring. Den største forskjellen er at de som mottar kontantstøtte har fått mer penger å rutte med. Det ser ut til at skiftarbeidende og lavtlønte kvinner benytter kontantstøtte mer enn andre, og dette er grupper som i mindre grad har benyttet barnehage. Kontantstøtten gir dem støtte til barnepassordninger de før måtte dekke selv. For kvinners tilknytning til arbeidslivet ser jeg forslaget om å utvide omsorgspermisjonen til halvannet år som minst like problematisk. For kvinner i karrierejobber kan det bli vanskelig å være så lenge ute av jobb.

-Ser du det ikke som et problem at barnehagene i større grad blir et tilbud til dem med best råd?
-Det skillet var der da før kontantstøtten også. Det er de velutdannede som bruker barnehager. Jeg ville se det som god politikk å gå inn for at alle barn over tre år fikk et godt pedagogisk barnehagetilbud gratis.

-Du synes ikke denne sterke fokuseringen på mors rolle som kontantstøtten innebærer bygger opp under et syn på at den eneste ekte kvinnerollen er morsrollen?
-Jeg synes det er et større problem at feminister nesten ikke tør diskutere biologi i dag. Som omsorgsfeminist mener jeg at kvinnen som bærer fram og ammer barnet står i en helt særegen stilling, og at det relasjonelle båndet som skapes mellom mor og barn i svangerskapet er uhyre viktig. Noen likestillingsfeminister likestiller sæd og egg i likestillingens navn, og går så langt i å fornekte kvinnens særegne stilling i forhold til svangerskap og amming at de snakker om at ”vi” er gravide. Men det er faktisk kvinnene som er gravide og føder barn. Det må samfunnet ta hensyn til.


Dette intervjuet har før stått på trykk i Klassekampen.

 

Tilbake

 

FORUM FOR BARNDOM I FRIHET

 

 

Antall unike treff siden 2006:

 stats counter
Web Counter