Barnet

I kategori: Artikler

23/09/2011

av André Bjerke

Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår,
det er som å dra på en reise
tilbake titusener år
og ikke bare finne
sin egen barndom på ny,
men artenes famlende barndom
i tidenes morgengry!

Det er som den lille kroppen
som leker i sommerens vind
ennå har minnet i seg
om slektenes første trinn.
Den reiser seg opp fra stranden
og går i den solede sand
som apen en gang har reist seg
og blitt til den første mann!

Det er som om tusener slekter,
glemt av historiens sang
lever i ungens lemmer,
lever – for annen gang;
livet i årmyriader
på veien mot det som ble oss,
speiles av barnekropper
som dråpen speiler en foss!

Du ser når den lille løper,
bevegelsens eventyr –
at dette er selve løpet
på veien mot mann fra dyr,
og øynene, barnets øyne,
stirrer du inn i dem,
stiger av ansiktets linjer
urtidsmennesket frem!

Det første seirende vesen
som løftet sin kropp og gikk,
ham er det du treffer på reisen
dypt gjennom barnets blikk,
Han står under solen, kledt;
en sabeltigers skinn
og hugger i klippens vegger
sin ville uskyld inn –

Alt hva hans sanser møtte
av urtidens eventyrjord;
mammutflokkenes torden
og skogenes mørke kor,
hele tilværelsens fabel
i døgnenes forte jakt
ble til en rune i klippen,
tegnet på menneskets makt!

Hva var det som bragte seiren
til ham. den nyfødte art?
Hadde han øglenes krefter
og hjorteføttenes fart?
Nei. Men forvandlingens evne
brant gjennom øynenes glans
og vidnet udødelig sikkert
at fremtidens rike var hans!
***
Jeg sitter og ser på den lille
som leker på morgenens strand
og bygger med flinke hender
riker av rinnende sand.
Jeg føler at her er den samme
famlende, skapende hånd
som engang hugget i stenen
med urtidens lyn i sin ånd –

Barn! Som viljeløst gjentar
selve naturens motiv:
Veksten – og bærer i deg
summen av jordens liv,
gro imot nye former
i tidenes evige vår,
du lille urtidsvesen
på fire velsignede år!

Andre nyheter