Forum for barndom i frihet

BARNET - DEN SISTE SLAVE, ELLER EN SALDERINGSPOST I DET POSTMODERNE SAMFUNN?

"Jeg taler helst med Børn

- thi om dem tør man dog håpe,

at de kan blive fornuftsvesener,

men de der er blevne det,

Herre Jemeni!"

-Søren Kierkegaard

Debatten om kontantstøtte tas nå til stadighet opp igjen i media og i TV-debatter. Det forundrer meg at det sjelden eller aldri snakkes om sakens kjerne og grunnlaget for hele ordningen, nemlig barnet. Kvinnepolitiske talsmenn ser ut til kun å være eksponenter for den rådende egoisme. Barnets situasjon kommer i annen rekke. I likestillingens navn ønsker de at barnet hurtigst mulig overlates til de "profesjonelle pedagoger". Mange yngre mennesker jobber for mye i dag, også noe psykologene har begynt å advare mot. Arbeidslivet sluker mer og mer av livene til folk. Spør du barna, så synes de fleste at mor og far har det for travelt.

Det er tre viktige spørsmål som må besvares før man overlater barna til profesjonelle substituttoppdragere:

1. Hvorfor ser vi en oppvoksende slekt lide av mer og mer uro og psykiske lidelser?

2. Er det kvaliteter ved å være hjemme i småbarnsalderen som er en forutsetning for en sunn og normal utvikling?

3. Er barnehavesamfunnet så idyllisk som det fremstilles av førskolelærere og politikere?

Mitt utgangspunkt for å reflektere over problemet er at jeg har arbeidet som førskolelærer i 35 år, samt at jeg har fire egne barn. Vi har valgt å ha barna hjemme, slik at deres fire første leveår skal være på deres premisser. I en debatt i redaksjon 1 14.12.04 uttalte Inga Marthe Torkildsen, stortingsrepresentant fra SV at familier ikke har en reell mulighet til å velge å være hjemme. Det er altså en umulighet at jeg og min kone kan gjøre frie valg. Det vitner om en total intoleranse for andres livssyn og prioriteringer. Det nevnte politiker ser helt bort fra er at noen faktisk setter barnets situasjon foran noe annet.

Jeg mener at barnehaven på ingen måte kan erstatte en tilstedeværende forelder i hjemmet. Barnehave eller kontantstøtte er ikke avgjørende for hvorledes vi ønsker å skape en best mulig situasjon for våre barn.

En større amerikansk undersøkelse(NYCHHD-undersøkelsen, 1997) konkluderer med at det er skadelig for et barn under tre år å oppholde seg i barnehagen mer enn ti timer i uken. Det gjør barnet stresset, de blir mer aggressive og ukonsentrerte og mindre sensitive. Mine erfaringer med barn som har vokst opp i barnehaven i forhold til de som har vokst opp hjemme, kan bare understøtte denne undersøkelsen. For en tid tilbake leste jeg en artikkel av en mor; "Er barn bare en hobby". Hun beskriver en hverdag som ikke er å trakte etter. Sitat: "Jeg har to barn som går i barnehage. Vi har det hektisk sammen hver morgen, hvor barna må ut av sengen, opp i klærne og ut av huset, stort sett uten mat. Om ettermiddagen har vi to timer sammen før sengetid. (...) Stressnivået er høyt og toleransegrensen er lav. Tre timer har jeg sammen med dem i høyt tempo, fylt av gjøremål for oss voksne. Dette er samværet jeg kan tilby mine barn. Som mor føler jeg et sterkt behov for å se mer til mine barn. Tre timers samvær pr. dag er en parodi på min rolle som mor." (SAX nr.3, 1999)

Det finnes mye dårlig samvittighet blant unge mødre. Jeg tror også tiden er moden for å avkrefte myten om at far er like nær det lille barnet som mor. Det betyr ikke at far ikke elsker sitt barn like mye, men feminister ønsker som oftest ikke å diskutere biologi. Det blir hevdet at kvinnen som bærer frem og ammer barnet står i en helt særegen stilling, og at det relasjonelle båndet som skapes mellom mor og barn i svangerskapet er uhyre viktig. Noen likestillingsfeminister likestiller sæd og egg i likestillingens navn, og går så langt i å fornekte kvinnens særegne stilling i forhold til svangerskap og amming at de snakker om at "vi er gravide". Men det er faktisk kvinnene som er gravide og føder barn. Det må samfunnet ta hensyn til. Far blir en mer og mer sentral person for barnet jo eldre det blir. I noen faser av livet er han vel så viktig som mor.

Det er en menneskerett for et barn å få lov å vokse opp i en trygg og rolig tilværelse, hvor barnets egne behov er prioritert. Vi må som voksne ha rom og anledning til å gi våre barn den oppfølging, nærhet, ro og individuelle omsorg det trenger. Jeg tar meg i å undres over hva slags samfunn vi har som målrettet legger forholdene til rette for at små barn skal fjernes fra familien og hjemmet for å bli oppbevart i barnehave. Er dette virkelig definert som et gode? Hvem er dette ment å gavne?

Vår skole lider av ukonsentrerte skoletrette elever allerede i småskolen. Er det mulig at de er oversosialiserte? Forestillingen om at barn blir mer sosiale desto tidligere de får være i kontakt med mange andre barn, er en myte. Den baserer seg på en tankegang som ikke har rot i virkeligheten. Barn trenger ro, trygghet, nærhet og ikke minst tid, mye tid for å kunne skape et godt fundament for et senere sosialt liv. I institusjonaliseringen av barndommen som vi opplever i dag, dreier det seg om tid. Ingen har egentlig tid til barna. De er nesten forsvarsløse i en tidskarusell fra tidlig morgen til de sovner utslitt, i verste fall foran TV. Det er ikke rom for å kjede seg og liten grad tid til ro og refleksjon. Det er ikke lenger tid for et barn til å være syk. Der barnet burde vært hjemme, blir det isteden fraktet tilbake til barnehaven fulle av antibiotika. For tiden er barnet utslitt før det har nådd skolealder. Det er ikke tilfeldig at den finske barneforskeren har kalt boken sin"Barnet - den siste slave".

Er barnehaven bare en idyll?

Etter mine 35 år i barnehavesamfunnet vil jeg avkrefte at barnehaven absolutt ikke bare er en idyll for barna. Man må ikke glemme at barnehaver blir bygget ut på samfunnets premisser. Barnehaven er stort sett til for foreldrene. Barnet har ikke noe valg. Derfor vil det jo også måtte mer eller mindre innfinne seg med situasjonen. Alle førskolelærere vet at mange barn lider i fraværet av mor og far. Det er verre for de små enn de store. Det er tross alt et begrenset antall voksne i en barnehavegruppe, og selvfølgelig kan man ikke være til stede for det enkelte barnet i løpet av en dag, slik man kan som hjemmeværende. De minste trenger mye nærhet, og er de mest skadelidende. De går glipp av en til en kontakt, som er av avgjørende betydning de første leveårene. Dette har de mulighet til å få hjemme, men i liten grad i barnehaven. Da er hjemmet en bedre egnet arena. De yngste barna blir svært slitne av å forholde seg til mange barn og voksne. De blir utmattet av et høyt støynivå.

Man er lovpålagt å ha fire kvadratmeter pr barn i barnehaven. I dette arealkravet er det inkludert kjøkken, toalett, vaskerom og personalrom. 16 barn i en barnehage krever altså 64 kvadratmeter. For ti år siden var det samme kravet 128 kvadratmeter. De siste EU-direktiver for arealtetthet for burhøns finner man i Lov om hold av verpehøns og kalkun. Verpehøns har krav på en tiendedels kvadratmeter per dyr. I forhold til volum er dette omtrent det samme kravet som for barn i barnehagen. Mens burhøns har fått utvidet sitt oppholdsrom betraktelig. har barnet fått det halvert. Nå har man i Oslo opprettet barnehaver i busser for å avhjelpe behovet. Barnehaver blir bygget for å huse flest mulig barn til en lavest mulig kostnad. Det ser ut til at alt blir tilpasset foreldrenes behov, for at de kan være aktive i arbeidslivet. Arbeidet med egne barn kan synes å ha fått en lav status. Barnet blir i dag en salderingspost i en materialistisk tilværelse.

Jeg har i denne kronikken forsøkt å peke på en del faktorer i våre barns liv, som jeg tror det er viktig å ta inn over seg, og vurdere betydningen av. Det kan dessverre se ut som det er liten plass til barnet i vårt hektiske velstands-Norge. Kanskje vil kommende generasjoner, når de skal skrive historien om vår postmoderne tid med undring se tilbake, og stille seg spørsmålet om hvorledes det var mulig at en hel generasjon foreldre og politikere forlot barnet, til fordel for en kortsiktig materiell levestandard og egoistiske interesser.

Hans Flaaten, styrer Arken barnehave i Moss

Tilbake