Barnehagen som verdivalg

I kategori: Artikler

23/09/2011

av Thomas Chr. Wyllertrykt i Aftenposten 18.12.2005

 

EN PROBLEMSTILLING: Barnehagekravet er bare sekundært en budsjettsak. Primært bunner det i et verdivalg. Og i det perspektiv stiller jeg et par spørsmål: Ønskes barnehager for at andre skal kunne realisere sine verdier?

 

REALISERE VERDIER. Barnehagekravet er bare sekundært en budsjettsak. Primært bunner det i et verdivalg. Og i det perspektiv stiller jeg et par spørsmål: Ønskes barnehager for at andre skal kunne realisere sine verdier? Er barnehagene egentlig oppbevaringssentra for å imøtekomme likestillingsverdien, for å dekke arbeidsmarkedets behov, for å ivareta moderne foreldres ønske om adgang til fri livsutfoldelse i rammen av liberalismens mantra, det autonome menneske? Jeg supplerer med et tankeeksperiment: Hvis små barns fundamentale behov virkelig ble prioritert, hvilke andre verdier ville da måtte vike?

 

Jeg spissformulerer meg bevisst. For å markere på hvilket plan barnehagedebatten bør foregå. Ikke på partiers taktiske og valgkampers retoriske og massemedias tabloide overflate, ikke på basis av en nyslått statsråds kjekke utspill. Men på en samfunnsmessig, almen-menneskelig og etisk arena, med den herskende ideologi som bakgrunnsteppe og “tidens tone” som ledsagende musikk.

 

Legitime behov
Enkelte presiseringer trengs. Mitt tema er heldagsplassering av små barn, ikke korttidsoppholdet, ikke parktante-tilbud; forskjellene er fundamentale. Jeg innser at barnehager kan være av varierende kvalitet, jeg undervurderer ikke barns behov for sosialisering, for å lære norsk. Jeg argumenterer ikke generelt mot barnehager, bare for barn. Heller ikke ser jeg bort fra mange foreldres legitime behov for avlastning i en slitsom hverdag. Verdivalg skjer dessuten på to ulike nivåer: Samfunnets grunnleggende normsystem gjør ofte den enkeltes frie valg illusorisk.

 

Men dermed tilbake til mine refleksjoner: Verdivalget er påtrengende tydelig i arbeidslivet. Ikke bare sett fra unge foreldre i “tidsklemmen”, heseblesende med sin vogn for å rekke barnehagen før arbeidstid. Men også strukturelt, fra et samfunn som trenger arbeidskraft og – derfor! – barnehager. Ikke korttids, for det monner lite. Bare heldags. Sjelden blir bildet tegnet så klart som av næringsministeren nylig under en TV-debatt: Barnehager, sa han, er avgjørende for samfunnets verdiskaping. En avis dagen etter gir sitt besyv med: “Flere barnehager! Slik at alle kan delta i arbeidslivet”. Barnehagen er et middel for å realisere ytre verdier, barna selv blir en salderingspost.

 

Og fra nok en vinkling: Eldreomsorgen, en forsømt verdi i velferdssamfunnet. Hvorfor prioriteres barnehager foran syke- og eldrehjem? Neppe fordi barns behov er større enn de eldres. Mon det skulle være fordi unge foreldres bidrag til arbeidslivet ansees viktigere enn de gamles rett til et verdig liv? Og fordi de unge er sterkere på politikkens barrikader enn de eldre?

 

Kampsak
Likestilling mellom kjønnene er, og har lenge vært, en dominerende verdi, feminismen en slagkraftig kampsak. Det være langt fra meg å nedvurdere dens menneskelige og samfunnsmessige betydning. Men den må tåle at man problematiserer dens virkning på barnefamilien og små barns livsvilkår. Jeg vet vel at ikke alle kvinner er gift og mødre og at bare ganske få er statsråder, jeg er meg bevisst menns og fedres svikt overfor likestillingens mange fellesutfordringer. Likevel velger jeg å se holdningen i lys av den ideologi som omfatter også det herskende krav til fritt valg av livsstil. Slik sett kan ideologien oppfattes som en tikkende bombe under familiesamholdet, med betydelig medansvar for skilsmissefrekvensen og familieinstitusjonens tiltagende utvanning. Frihet og likhet for ektefellene? Til bl.a. å gå fra hverandre? Kanskje et gode for partene. Men hvor mange barn har samtidig fått et grunnskudd for livet? Som foreldre med dårlig samvittighet søker å avhjelpe via en barnehageplass? Hvor og når og av hvem ble det avgjørende verdivalg truffet?

 

All samfunnsforming har, direkte og indirekte, relevans for barns oppvekstvilkår. Men over en sammenhengende verdiskala er små barns grunnbehov aldri stilt øverst på noen dagsorden. Ideelt sett burde alle politiske tiltak starte med spørsmålet: Hva er best for barn? Før vi drøfter skattenivå eller kriminalomsorg eller oljefond eller pensjonsordninger må vi bestemme hvilke livsvilkår vi ønsker for dem. Det er ikke nok å si – som igjen næringsministeren: Verdiskaping kommer også barna til gode. Elegant hopper han over verdivalgets kjerne.

 

Familien best
Mot den bakgrunn tilkjennegir jeg et standpunkt: Best for barnet er å tilbringe sine første år i en sosialt, økonomisk og moralsk trygg familie. I et miljø der foreldre underordner egne interesser barnets behov for kontakt, ro, harmonisk modning. Dette er et prinsippsyn, det må ikke tildekke virkeligheten. Den virkelig gode barnehage kan være bedre enn den absolutt dårlige familie, barnehagebarn lever et bedre liv enn gatebarn. Enslige mødre har et heller sparsomt familieliv.
Men den observasjon er intet argument for barnehagen, bare for en bedre familie! Sviktende foreldreroller må følges opp, ikke via flere barnehager, men av tiltak for å bedre rolleutøveren. Motvekten mot den dårlige oppdrager er ikke å eliminere ham, men å hjelpe ham til å fylle rollen.

 

Dette mål begrunner et middelvalg: Full satsing, ikke primært på barnehager, men på en konstruktiv familiepolitikk, i ordets alle betydninger. Økonomisk, sosialt, psykologisk, etisk. Men også bevisst motstand, privat og offentlig, mot holdningsmønstre som motarbeider dette mål. I verdienes vektskål ligger da tyngden av produksjons- og forbrukersamfunnets samlede pågang, med tilhørende herligheter. Alt griper inn i hverandre, alt bidrar til å forme barn. Ikke bare direkte via foreldrene selv, men indirekte fra oss alle, via samfunnets kollektive normpress, “tidens ånd”.

 

Samfunnets fellesressurser
I dette perspektiv – og tallrike andre – velger jeg å se barnehagesaken. Jeg oppfatter meg ikke som noen besteborgerlig moralist, er ikke tilhenger av slagordet “Kinder, Kirche und Küche”. Heller ikke er jeg så naivt livsfjern at jeg overser barns trygghet som avhengig også av samfunnets fellesressurser. Jeg ønsker bare å problematisere bl.a. foreldres rett til yrkesliv og karriere og individuell livsstil foran deres ansvar for barn i grunnleggende år. Et ansvar som de delegerer til barnehagen. Tanken er i dag åpenbart ikke politisk korrekt. Det er som å banne i kirken. Velan: Så banner jeg!

 

Men jeg banner videre i nye helligdommer: Barnehageinstitusjonen må også evalueres på sin egen verdiskala. Hvilke utilsiktede virkninger følger av å bruke den som middel? Kan regelmessig opphold i heldags barnehage bent frem være skadelig for småbarn? Eventuelt på hvilke felter av deres personlighet? Kanskje de lærer både språk og omgang med andre, men svekkes emosjonelt? I evnen til empati, toleranse, medkjensle, tillit? Fagfolk har forlengst ikke bare påpekt problemet, men ment å kunne påvise en serie negative senvirkninger. En gedigen amerikansk undersøkelse viser at barn under 3 år med over 20 timers barnehage pr. uke blir mer utrygge, mer ukontrollerte og mer aggressive enn de som er der under 20 timer. Forskningsresultater stikk i strid med det almenbilde foreldre, særlig de med dårlig samvittighet, har søkt å skape omkring barnehagen som nærmest paradisisk for moderne barn. Jeg er personlig ikke sikker på det endelige svar. Men jeg føyer til et nytt spørsmål: Selv om barnehagen ikke er direkte skadelig for småbarn, er den god nok for dem?

 

Våre liv kjennetegnes av permanente verdivalg, individuelle og kollektive. Når de ikke innsees, betyr det at et valg allerede er truffet. Denne stikkordpregede meningsytring har ett og bare ett formål: Å bordlegge barnehagens tematikk i lys av vårt samfunns verdigrunnlag. Å bevisstgjøre enkelte dominerende holdningsmønstre, å problematisere de løsninger vi velger. Når barn settes i barnehage, er det for å eliminere en hindring for andres utfoldelse.

 

Denne stikkordpregede meningsytring har derfor ett og bare ett formål: å bordlegge barnehagens tematikk i lys av vårt samfunns verdigrunnlag. Å bevisstgjøre enkelte dominerende holdningsmønstre, å problematisere de løsninger vi velger. Når barn settes i barnehage,er det for å eliminere en hindring for andres utfoldelse.

Andre nyheter