Barndommens fall eller fremtid

I kategori: Artikler, Nyheter 2007

23/09/2011

av Bjørg Lobben Røed, pedagog og barnehagestyrer

 

Jeg har arbeidet med små og store barn i snart tretti år og nå synes jeg det er på tide å ta til motmæle mot dagens utvikling hva vi tilbyr våre barn.

 

Jeg sitter og leser et blad om barnehager, et blad hvor alt handler om barn og barnehager. Jeg leser om barnehager som tilbyr det meste, pc rom, musikkstudio med elektronisk utsyr, klatrevegger og svømmebasseng. Barna kan surfe fra den ene herligheten til den andre gjennom dagen, uken og året. Et annet sted leker de sydenferie, rasende morsomt som karnevalstema synes de voksne i barnehagen. Barna skal slappe av på solseng, dra på diskotek eller slappe av med en drink, det står det?

 

Et annet sted har de et kjekt elektronisk øre hengende på veggen som lyser rødt når det er for mye støy i barnehagen, og det er det ofte. Barna blir stadig påminnet om at øret lyser rødt, da må de få det til å lyse grønt, så er det ok. Men det er ikke lett når man ikke kan hvile i noe. Et sted i bladet uttaler en såkalt lærd høyskolelektor at digitalt verktøy åpner for en ny verden av pedagogiske muligheter til skapende aktiviteter. Hun er forfatteren bak kunnskapsdepartementets temahefte om IKT i barnehagen og mener at for de små er det nesten et ”must” at de må ha tilgang til pc og tegneprogrammet paint, lydinnspilling, powerpoint, kamera, skriver og skanner i barnehagen. De barnehagene som har fått dette på plass har kommet langt, noe dessverre ikke så mange har enda, ifølge henne. Dette kan brukes eller er rent rett ut sagt en nødvendighet når man går på tur. Slik kan barna ned til to år bli trygge på digitale kameraer som de kan bruke på tur i skogen. Etterpå kan kameraet taes med til barnehagen, for så å laste ned bildene på pc`en. Slik kan barna og de voksne se hva de var opptatt av på turen, for det kunne de jo ikke oppleve mens de var på tur. Jeg spør meg hva slags sprøyt er dette. Har vi som menneskehet mistet all vett og forstand. Hvorfor reagerer vi ikke over denne fremmedgjøringen fra livet? Hva er det for slags idioti vi tør å presentere for våre barn, hvordan våger vi, uten å skamme oss i det hele tatt???

 

Barnet kommer til verden med sin tillit, uskyld, hengivenhet og undring, så er det dette mange barn må forholde seg til og blir tilbudt. Hva er det som skjer? Det er om å gjøre fortest mulig å rive barna ut av denne tilstanden av undring og hengivenhet til en forbruksverden og inn i underholdningskarusellen og egoismens vidunderlige helvete. På barne-tv fremstår de voksne som en gjeng med halvtullinger og klovner. Hva er dette for slags forbilder for barna? Men barne-tv er vel bare båbær. Det varer ikke lenger enn til femårsalderen så fordøyer mange barn glatt Ringenes Herre med en pose popkorn og cola, eller et monsterspill på dataen med all verdens skrekkelige og forvrengte figurer, mens kroppen får voksenplager som vondt i ryggen, stiv nakke og skuldre og blir overvektig.

 

I kunnskapsdepartementet sitter de som tror de vet og snakker om den gode barndommen og alle mulighetene og all læringen. De snakker om sunn kost og godt klima og det å ta vare på naturen osv. osv. Samtidig bejaer de å stappe ungene inn i store barnehagefabrikker med tre- firehundre barn og skryter av barnehageplasser til alle. Spesiellt de minste, også de under ett år. Og hva med skole for fireåringen, hadde ikke det vært kjekt? Jo mer man putter inn jo mer kommer ut som økonomisk gevinst tenker de som tror de vet. Det de tydligvis ikke vet er at mennesket i sine første år lærer gjennom etterherming både av sine omgivelser og av de menneskene som er rundt dem. Barn hermer både stemninger, holdninger og handlinger.Ut av den retning utviklingen tar blir det neppe et lønnsomt sanmfunn, hverken økonomisk eller menneskelig. De har ikke forstått ordet verdiskapning i det hele tatt de som bejaer svære, stappfulle barnehager som skal være døgnåpne pakkeløsninger for foreldrene. Hensikten er jo at foreldrene skal yte mer til det såkallte velferdssamfunnet. Imens hopper barna seg til himmels på trampoline, og virvler seg inn i en mer og mer hyperaktiv hverdag hvor undringen, stillheten og den gode langsomme tiden hvor man er til og gjør ingenting, forsvinner til et lukket rom inne i barnet selv. En dag sitter kanskje dette barnet der som ungdom og kjenner på smerten. Den er så sterk at han eller hun må kutte seg selv til blods eller nesten sulte seg til døde for å overdøve den andre smerten som sitter inne i det lukkede rommet Et lydløst skrik etter å bli sett, bli båret som de aldri ble som små, etter å forbinde seg og få kontakt med andre mennesker. Det er hva de ber om. Hva er ting og underholdning i forhold til nære relasjoner.

 

Skuffelsen over verden , over menneskeheten ligger som en tung bør på deres unge urolige, hyperaktive eller utmagrede kropper som aldri har fått kjenne på undringen, nærheten og det enkle livet.

 

Tankene går til et lite barn jeg kjenner hvor det finnes en annen verden. Et lite barn på tre år som ikke har digitalt kamera og barne-tv og monster-pc. Dette barnet har fått lov til å undre seg i fred. Hun legger seg på bakken og titter opp i blomsten og snuser inn den gode lukten. Hun stryker blomsten bløtt og vennlig. Hun får en liten pakke med rosa silkepapir på. Hun sliter ikke papiret av for å se hva som er inni, fordi hun er ikke vant til å få ting hele tiden, derfor undrer hun seg og gleder seg. Først bærer hun pakken en stund og ser på den. Hun stryker på det glatte, fine, rosa papiret, undersøker tapen på det og venter. Hun skal vise den til pappa. De skal pakke opp sammen og glede seg. Noen ganger ser hun på tv sånn som hun har hørt om, Men tvèn lager hun selv. En fin pappeske med teppe på, så kan man legge seg på gulvet å se på den noen minutter, det var det. Hunden som hun kjenner er mer spennende. Den er like høy som henne selv og er hennes venn. De går sammen, hun foran, den bak, i bånd, frem og tilbake mellom kjøkken og stue. Noen ganger viser hun den juletreet, andre ganger får den en liten matbit. Hun får en vennlig hundeslikk midt i fjeset som takk, og ler hjertelig. De to har en hemmelig verden for seg selv, men hvilken vidunderlig verden full av livets ekte mysterier.

 

Et radioprogram jeg nettopp hørte der stillte de disse spørsmålene: ”Er det et eksperiment å sende alle små barn i barnehage under tre år?” ” Er det det vi holder på med, et eksperiment?” Vet vi nok om hva det bevirker at barna er vekk fra foreldrene opptil 9 timer pr. dag når de er så små? Forskningen er delt i to sider,men man kan jo få det resultatet man ønsker seg allikevel. Den ene forskningen viser at så lenge barna har nære relasjoner til de voksne og det er en bra barnehage er det helt greit og ingen skade har skjedd, tvert imot blir barna sosialisert. Den andre forskningen viser at biologiske relasjoner har noe å si. Man har påvist stress hos mange barn under tre år som går i barnehage, uavhengig av barnehagens kvalitet. Dette stresset utløser for mye av stoffet dopamin i hjernen. Dette viser seg som ADHD symtomer hos barna. Man mener at det er vesentlig forskjell mellom de barna hvor spesiellt mor er mye tilstede de første tre år og de som er adskillt fra mor mange timer hver dag. Dessuten spør man seg om det er noen sammenheng mellom å bli adskillt fra foreldre mange timer hver dag og økende psykiske problemer i senere barndom og ungdomsår. Vi har ikke hatt denne utviklingen lenge nok til å se konsekvensene enda. Ingen vet, men vi bør stille oss spørsmål og gjøre oss noen tanker om hva vi vil for fremtidens mennesker. Det er vår verden ikke politikerenes. Vi må stå opp og si ifra!!! Det er ikke de som vet, det er vi som bærer våre barn under hjertene, både som mødre og fedre.

 

Vi må alle arbeide, vi må tjene til livets opphold, vi vil gjøre karriere, men hva kan vi gjøre slik at barna blir minst mulig skadelidende og hva er egentlig vesentlig i livet? Barna, det er alle foreldres såreste punkt og største glede, men også største smerte om noe går galt. Vi bærer dem med oss uansett hvor store de blir, eller hvor voksne de blir. De er alltid våre barn som vi vil det beste.

 

La oss stå sammen å finne tilbake til undringen, stillheten og den gode langsomme tiden hvor vi er sammen og gjør ingenting. Hvor vi lærer oss å ta vare på hverandre og ikke forbruke hverandre. Å oppdage det enkle, ekte livet, det er næring og læring for livet selv. Det er grunnlaget å bygge videre på. Så foreldre, vær kritiske,still spørsmål ved dagens politikk!

 

Hva slags barndom tilbyr jeg mitt barn som kan være med å skape en bærekraftig utvikling for menneskeheten???
Tilslutt et lite dikt jeg har skrevet om barnet i oss alle som vi ikke må glemme.

 

BARNET 
Dypt begravet i oss alle ligger barnet.
Der er vårt vesens kjerne gjemt.
Barnets undring, tillit og
hengivenhet har vi glemt.
Verden er ei lenger slik som barnets vesen vil,
det å bare være til.

Andre nyheter