Bærekraftig innslipp

I kategori: Artikler

23/09/2011

Kåseri av Godi Keller

Ærede prisvinner, kjære gjester, jeg kommer ikke fra en lavutslippstid akkurat. Mye slapp ut da jeg var barn. I gatene luktet det bestandig skarpt og etsende av all kullfyringen og hjemme i stuen var atmosfæren dominert av fars og mors sigarettrøk som overdøvet annet utslipp, slik at jeg i dag sitter med et nokså tåkelagt bilde av mine foreldre. Alternativt kunne vi gå ut og initiere gressbranner som vi pleide eller sprenge to meter dype kratere i skogen med en hjemmelaget blanding av sukker og ugressmiddel, stappet opp i et jernrør. Vi kunne også knekke termometre og sprette kvikksølvkuler på hverandre, en artig lek med utslipp av gasser som lett kan redusere en tidligere akademiker til enfoldig kåsør.

 

Mer personlige utslipp vil jeg ikke engang nevne i slik en høytidelig anledning som denne, bare antyde at spyttebakken var kanskje det nærmeste vi kom kildesortering. Den økologiske grunnholdningen ble fint representert ved fabrikkpipene som med sin enorme høyde sørget for at møkka ikke holdt seg i bygda, men frimodig ble delt med mennesker vi ikke kjente engang – så langt unna som de bodde.

 

Sånn var det da, og det var ille, hvor ille ser vi først i dag. Det er sannelig ikke å spøke med. Heldigvis fins det motkrefter, og jeg tør ikke tenke på hvilke utslippskrav som vil prege de resterende år av mitt liv. Miljøbuksa er kanskje ikke så langt unna, den som gjenvinner egne og åpenbart fornybare utslipp til varme eller, for eldre mennesker, til mekanisk energi slik at det blir lettere å gå i trapper. Hva vet jeg?

 

I hvert fall selebrerer vi disse bestrebelser i dag med en pris som unntaksvis ikke går til Barack Obama, men altså til en lavutslippets forkjemper, om jeg får uttrykke meg slik. Takket være slike mennesker vet vi i dag hva ord som miljø, bærekraft og utslipp betyr. Men vet vi det egentlig?

 

Uten ambisjoner om å gå Professor Randers i næringen og om senere engang selv å vinne prisen, eventuelt i hard konkurranse med Barack Obama, vil jeg likevel ikke være dårligere enn at jeg bidrar med noen nye ord i miljødebatten, mest for å hjelpe meg selv til å forstå de gamle bedre. Det første heter innslipp. Jeg lanserer hermed ordet innslipp som nødvendig motpol til hva som enn måtte utslippe oss.

 

Visst var utslippet stort i min barndom, men det var også innslippet. Det hersket en viss balanse mellom de to. Den skjødesløse omgangen med ugressmidler og fyrstikker, samt den instinktive flukten fra kullos- og nikotintåken førte oss titt og ofte ut i skogen, opp i trærne, ned til elva eller inn i maisåkeren, til steder altså, der naturen ufiltrert fikk slippe inn gjennom alle våre sanser og etterlate seg bærekraftige spor i form av varme minner og en dyp kjærlighet til det som lever og gror. Store innslipp av denne typen er trøste og bære meg like livsnødvendige som store utslipper livstruende.

 

Min frykt er at innslippene fra naturen har blitt redusert i omtrent samme takt som utslippene til naturen. Det er ikke det at landskapet, krattet og bekken har blitt borte, de ligger der, kanskje renere enn på lenge. Men er barna der? Jeg mener ikke på klassetur og som del av opplæringsplaner og andre voksen-konstruksjoner. Jeg mener: er de der bare sånn, uten pedagogisk oppsyn og hensikt, uten HMS-håndbok og forsikrings-polise i det vanntette magebeltet? Er de der som hulemennesker, demnings-byggere, oppdagelsesreisende, jegere og samlere, er de der som Robin Hood, Ronja Røverdatter eller Huckleberry Finn? For kjærligheten til naturen kommer ikke av at man opplever korrekt og politisk riktig. Den kommer av det spennende, litt farlige, gåtefulle og uoppdagede, den kommer av et rikelig innslipp av nær-livet-opplevelser.

 

Jeg kjente en pike på en skole som lå inntil en elv. Pedagogene hadde forbudt elevene å leke ved elva. Pedagoger har nå engang slikt å gjøre. Men de vet også at barn er naturlige og som regel lykkelige forbrytere. Det er deres lodd å bryte regler, hvis de noensinne skal bli voksne og selvstendige. Derfor var det ikke fritt for at ungene likevel snek seg ned til elva. Men altså ikke denne piken. Ettersom hun ellers var en forholdsvis fryktløs livets kriger, undret hennes lærer seg over fenomenet og begynte å forske i det. Det viste seg at barnet var livredd elva. Den var for henne et synonym for en giftig orm som ekkel og lumsk snodde seg gjennom et intetanende landskap, en slange bestående av dødelige substanser fra Borregaard og skummende fråde fra Unger fabrikker. Niåringen visste ikke bedre. For ironisk nok var hennes foreldre ikke bare miljøbevisste men begge aktive i kampen mot utslipp fra nevnte og andre industrier. Et tema som ble mye diskutert der hjemme, trolig under måltidene og over pikens hode.

 

For barnet ble dette ikke et spørsmål om utslipp, men om surt innslipp. Foreldrene tenkte prisverdig nok på det ytre miljøet, men hadde glemt barnets indre. Hennes indre miljø ble neppe bærekraftig av alt snakk om miljøkriminalitet, skitt og lort. Det ble åpenbart like forsuret som elvevannet. La meg tippe at et barn med slike stemninger ikke bare holder seg unna elv og våtmark, men at det aktivt vil oppsøke tryggere miljøer så som innkjøps-sentre, diskoteker og MC-klubber.

 

Så der har jeg det andre begrepet til utvidelse av miljødebatten: indre miljøvern eller vern av sjelens våtmark. Det er et vern som hindrer at barns første møte med elva skjer ved at voksne sender dem dit for å måle vannets surhetsgrad og registrere søppelets art og mengde langs breddene.

 

Apropos søppel: Bjørn, en venn av meg, deltok med sin skoleklasse på en miljøsamling i Hamar der man skulle ’handle lokalt og tenke globalt’. Bjørns disipler møtte opp med hjemmelagede tegninger og gipsrelieffer som viste deres drømmer om fine landskap å være i. Det ble det eneste vakre innslaget på denne samlingen, alle andre hadde tolket oppgaven slik at de kom med hauger av søppel de hadde plukket opp. Hadde Bjørn misforstått? Nei, Bjørn bedrev indre miljøvern. Dere får gjette hvilke barn som senere i livet er bedre motivert til å engasjere seg i miljøspørsmål, de med søpla eller de med drømmen.

 

I motsetning til ytre miljøvern kan det i det indre ikke være snakk om etvarig vern. Indre miljøvern er et dynamisk prosjekt. Der opparbeider vi en humus av stemninger som innsikten senere kan vokse opp av, en grobunn som er kraftig nok til at innsikten i tillegg kan føre til engasjement.

 

Vet man hvor den vakreste barnehagen i Europa ligger? Man vil bli forbauset, for den ligger i Moss. Ja, riktig: det er der Peterson lukter vondt og gamle industrihaller, flishauger og kabelruller pryder sundet. Og midt i det hele ligger den: Arken barnehage. Jeg har besøkt utallige barnehager i Europa, så dere kan tro meg: Arken barnehage på Jeløya er den vakreste av dem alle, og den har ikke tilfeldig navnet etter dem som overlevde jordklodens første miljøkatastrofe.

 

De som bor i det gamle huset med blomsterhagen og alle de små bygningene og som samtidig driver stedet med fire fem medarbeidere, er Anne Gro og Hans. Hans er i min alder og størrelse, en liten gubbe med andre ord. Tidlig på morgenen baker han brød til små og store, så setter han seg i Anne Gros hage mellom høns og kaniner og tar seg en røyk. Han maler også og samler kunst. Denne forkjærligheten preger hele stedet.

 

Anne Gro og Hans anvender seg av et interessant pedagogisk grep som kan stå som et fint eksempel på indre miljøvern. Hvis noen av småfolket deres oppfører seg for uvørent og løper på steder det ikke passer seg, la oss si i en trang korridor, da løser de det slik at de for eksempel setter en vakker og kostbar vase midt i leia. De fleste pedagoger ville trolig gjort det motsatte og prøve å redde det som reddes kan. Jeg spurte derfor om de ikke frykter for sine kunstinvesteringer. –Hvorfor det? svarte Arken, barna ødelegger vel ikke noe de syns er fint, gjør de vel? Og hvis de likevel skulle gjøre det, da må de jo lære om. Arkens praksis bekrefter tanken. Kunsten får stå like uskadd som de velstelte blomsterbedene i hagen.

 

Pussig er at denne skjønneste av alle barnehager ustanselig må forsvare sitt ytre miljø mot all slags forskrifter og det medfører jo riktighet at linoleum er lettere å holde rent enn gamle treplanker. Hvis man da ser bort fra innslippskrav og indre miljøvernforskrifter.

 

Som lærer opplevde jeg selv at det ble langt mer lettvint da min skole flyttet inn i et nybygg med alle fasiliteter. Barna derimot lengtet tilbake til det gamle rukkelet vi før hadde bebodd og til klasserommet der sokkene til tider frøs fast på gulvet og musa hadde egen inngang, et hull i veggen som barna laget gardiner foran og stakittgjerde rundt som seg hør og bør.

 

Nå, ikke alt innslipp har avtatt, noen plasser har innslippet økt kraftig. Jeg tenker på innslippet av andres blikk gjennom nøkkelhullet. Nøkkelhull er for metafor å regne. Å titte gjennom nøkkelhull var engang et bilde på indiskresjon. Det fungerer kanskje ikke lenger, ikke så mye fordi låsteknologien har gjort nøkkelhull om til ugjennomskuelige sprekker, men langt mer fordi et godt plassert kamera tross alt gir bedre innsyn uten at titteren risikerer å få et dørblad i fleisen.

 

I min barndom med høyt utslipp til og fra naturen var man merkelig nok meget bekymret for innslippet av mikrofoner og kameraer i privatlivet. Nei, man var ikke bekymret, man var vettskremt. Noen av datidens største grøssere handlet nettopp om det. Bradburys ’Fahrenheit 451’, Huxleys ’Brave New World’ og andre beskrev samfunn der overvåkningen var stymperaktig sammenlignet med dagens nivå, men skremmende nok til at det gikk kaldt nedover ryggen på leserne og kinopublikum. I dag raker det knapt noen. Big Brother har mutert fra monster til familieunderholdning.

 

Moderne mennesker syns ikke lenger at overvåking er et problem. – Jeg har ingenting å skjule, sier de og tenker på noe kriminelt fordi de har forsuret sitt indre miljø med altfor mange dårlige actionfilmer og likedanne avisforsider. For de som ikke ser mennesker som mulig kriminelle handler det derimot ikke om å skjule, men om å beskytte og verne om noe som er privat, intimt og gåtefullt, noe som bare er ditt. Ditt miljø. Din sjelelige våtmark.

 

Klokken fem på syv nesten hver morgen vagger en eldre herre bedagelig inn på Fredrikstad jernbanestasjon. Det er min pendlervenn Georg. Jeg ser ham sjeldent tomhendt. Han bærer kanskje på en krepert chipspose, en halvtom colaflaske eller noen skittenvåte papprester fra McDonalds, ting han har plukket opp på de få hundre metrene mellom hjem og stasjon. Georg skal forbli anonym her, for selv en direktør i datatilsynet har da krav på litt privatliv. Jeg kan likevel røpe at han til daglig slåss for denne innerste av alle miljøvernets slagmarker, enkeltmenneskets private urskoger, innsjøer og fjellgrotter og at det derfor ikke et øyeblikk forundrer meg at han mer enn de fleste sjeneres av søppelet i gatene til den hjembyen han er så glad i.

 

Nåvel, Arken barnehage stenger til sommeren, og Georg går snart av med pensjon. Slik er livets gang, og da er det med blikk på denne kompetente akademiske forsamlingen godt å vite at etter Georg og Arken vil det være noen andre som tar vare på rabattene i Fredrikstad eller Moss og på debattene om vern av vårt indre, at det vil være noen som ser også denne sammenhengen.

 

Og det kan skje ganske umiddelbart, for jeg fikk æren til å avslutte denne tilstelningen. Så gå hjem, slipp den rene luften inn, barna ut og synd ikke mer.

 

Takk for meg.

 

Andre nyheter